At uran ikke er helt ufarlig, oppdaget den franske vitenskapsmannen Pierre Curie da han gikk med klumper i bukselommene og fikk svimerker på lårene. Det var hans kollega Henri Becquerel som først oppdaget at «det unyttige metallet» hadde meget spesielle egenskaper. I 1896 fant Becquerel ut at metallet sendte ut «uranstråler». Ekteparet Marie og Pierre Curie førte arbeidet videre. De kalte strålingen radioaktivitet, og oppdaget flere grunnstoffer med samme slags egenskap, blant annet radium. Men det kostet. Pierre var allerede merket av «strålesyke» da han ble overkjørt og drept av en hestedrosje i 1906. Marie fortsatte sitt arbeid som professor ved Sorbonne og døde av blodkreft i 1934.

Før vi forlater historien; det selvlysende grunnstoffet radium, med en stråling 2 millioner ganger sterkere enn uran, ble i sin tid markedsført som «sunt i små mengder». Vann som inneholdt radiumoppløsning ble svært populært, og det tok noen år før man oppdaget de fryktelige konsekvensene. Dette skjedde altså for mindre enn hundre år siden.

Kreftfare? I dag er det uranstøv det handler om. Mens noen forskere mener det ikke kan påvises sammenheng mellom uranstøv og blodkreft blant personell som har tjenestegjort på Balkan, mener andre at sammenhengen er tydelig nok.

Uran som finnes i naturen består stort sett av isotopen («varianten») uran 238, men inneholder også (mindre enn en prosent) isotopen uran 235.

Uran 235 er råmaterialet til atombomber og drivstoff for reaktorer for eksempel i kraftverk. 235-varianten kalles anriket uran, mens 238-varianten kaller utarmet eller uttynnet uran (depleted uranium). Metallet er et av naturens absolutt tyngste grunnstoff og forholdsvis lett å forme.

Effektivt våpen – giftig støv Det var derfor ansett som litt av en nyvinning når våpenforskere i USA kom på å bruke det fortsatt nokså unyttige (og billige) tungmetallet uran 238 til panserbrytende ammunisjon. Amerikanerne døpte nyvinningen «The silver bullet».

Et slikt prosjektil har en fryktelig effekt når det treffer en stridsvogn. På grunn av tyngden skjærer uranet seg inn i panserplaten. På grunn av varmeutviklingen i kollisjonen forstøves uranet, tar fyr og brenner seg videre gjennom panseret. Dette fører så til at drivstoffet i stridsvognen eksploderer. Det er dette uranstøvet som mistenkes for å føre til blant annet blodkreft.

Ingen vitenskapsmenn bestrider at slikt uranstøv er giftig – det kan i så måte sammenliknes med bly. Det er særlig nyrene som rammes ved uranforgiftning. Men hvor farlig er radioaktiviteten i dette støvet? Eller rettere, hvor store doser må et menneske få i seg for at «vitenskapspuristene» skal regne det som farlig?

«Ingen helseeffekter» Noen uttaler seg med stor sikkerhet. En av dem er professor Terje Strand i Statens strålevern. – Dosene er så små at det ikke kan være årsaken til økt frekvens av blodkreft, sa han til TV 2 nylig.

Det amerikanske forsvarsdepartementet presenterte i 1999 en rapport fra forskningsinstitusjonen RAND som konkluderte med at det ikke kan påvises at utarmet uran har farlige helseeffekter. Dette gjentok USAs forsvarsminister nylig.

Det ligger igjen 300 tonn uranstøv på slagmarken i Irak og Kuwait etter Golfkrigen i 1991, ifølge forsvarsdepartementet i USA. I Kosovo har NATO bekreftet bruk av 31.000 granater med dette stoffet, i Bosnia har alliansen brukt 10.500 granater. At det dermed er spredt nærmere 15 tonn av stoffet på Balkan er ikke noe dristig anslag.

80.000 amerikanere som deltok i Golkrigen har en rekke «uforklarlige» alvorlige helseskader som av mange tilskrives uranammunisjonen. De som måtte ta hånd om amerikanske stridsvogner som var bombet av egne styrker rapporterte om at restene var så radioaktive at de ikke kunne håndteres.

Men det er sivilbefolkningen i Irak som sliter mest med langtidsvirkninger av krigen. Forekomsten av blodkreft blant barn skal ha økt med nærmere seksti prosent i Basra-provinsen – som var krigsskueplass. Noen mener at uranbruken har skylden. Andre tror det ikke.

Sa fra i 1999 Den amerikanske forskeren Dough Rokke er overbevist om at uranstøvet er helsefarlig. – Et område på 25-30 meter rundt en truffet stridsvogn er så forurenset at det må stenges av sa han i et intervju med BTs Inge Sellevåg i april 1999. Rokke var selv med som lege i den amerikanske hæren under Golfkrigen. Han har fått sykdom både på nyrer og lunger som han tilskriver uranstøvet.

Rokke fryktet også at NATO ville bruke uranvåpenet i Kosovo. – Dersom uranammunisjon blir brukt i Kosovo, bør det straks settes i verk en rekke tiltak for å beskytte egne soldater, sa Rokke til BT. I samme artikkel uttalte den canadiske helseforskeren Dr. Rosalie Bertell at bruken av radioaktiv ammunisjon i Kosovo ville forårsake en helsekatastrofe som sivilbefolkningen måtte leve med i generasjoner. Hun var ikke i tvil om at strålingen fra uranstøvet som pustes inn og samler seg i lunger, lever, nyrer, beinmarg og annet vev kan forårsake kreft.

«Ingen sikre doser» Den amerikanske professoren John Goffman var med på å utvikle den første atombomben. Siden 60-tallet har han viet sitt forskerliv til sammenhengen mellom radioaktiv stråling og helseskader. Han sier:

«Det finnes ikke noe sånt som sikre grenseverdier for stråling. Selv de minste doser innebærer fare for kreft».

Så spørs det om Goffman eller vår hjemlige strålevernprofessor har mest rett.

Folket i Serbia, Bosnia og Kosovo vil i alle tilfelle få svaret.