Sterke synspunkter er ettertraktet i mediene, og slik sett skal Erik Myhr Nilsen ha takk for sitt bidrag i fredags-BT. Innimellom noen feilslutninger berører han poenger det er vel verdt å drøfte.

Men først er det nødvendig å oppklare noen misforståelser: Bergens Tidende/TVHordaland tjener ikke penger på at TVNorge sender «Big Brother». Våre inntekter for å distribuere TVNorges signaler er de samme enten kanalen sender andakter eller «Big Brother». Det er heller ikke riktig at BT «... fikk blåst Tore på sporet av NRK-ruten...» Og — jeg er ikke styremedlem i BT.

Det viktigste spørsmålet Erik Myhr Nilsen stiller er om pressens samfunnsoppdrag er forenlig med at pressen tjener penger på det samfunnslivet den skal vokte kritisk og uavhengig. Færre og større annonsører enn det som var vanlig tidligere, gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt. Det har hendt at annonsører i BT har gått langt i å antyde at avisen bør la være å omtale negative sider ved deres bransje, om kundeforholdet skal vare ved. Men de aller, aller fleste annonsører vet at det kundeforholdet de har til BT, ikke gir mulighet for å påvirke det redaksjonelle innholdet i avisen. Det finnes selvsagt også fare for bindinger på et mer politisk eller mentalt plan. Det er på bakgrunn av dette vi arbeider med å bevisstgjøre oss våre egne verdier.

Medienes dekning av hverandre er det andre punktet der Myhr Nilsen er innom noe interessant. På samme måte som pressen på de fleste samfunnsområder burde grave dypere og belyse saker grundigere, er vi også ufullkomne i dekningen av hverandre. Oppfatningen blant dem som fra en mer uavhengig posisjon har studert norsk presse gjennom mange år, er likevel at vi er blitt bedre til å drive kritisk journalistikk mot hverandre. Det er for eksempel langt flere nyanser, og langt mer debatt, om hva som er vesentlig og uvesentlig i dekningen av Victor Norman, enn det i sin tid var rundt dekningen av Jan P. Syses eiendomsdisposisjoner.

Myhr Nilsen har tydeligvis sine bestemte oppfatninger av hva som foregår rundt middagsbordene i Norsk Redaktørforening. Vi kan formelig høre den uflidde latteren fra mafiøse redaktører gjennom sigarrøyken, bak de doble konjakker.

Men debatt om den journalistikken vi bedriver er ikke mindre kritisk rundt disse bordene enn den er i redaktørers møte med ledende skikkelser fra politikk og næringsliv. Snarere tvert imot.