Ingunn Røren

Christina Pletten

Marvin Halleraker (tegning)

Bente Ljones (illustrasjon)

Gidske Stark (foto)

«Hver gang jeg leser om en familie som blir drept, om en mann som har tatt livet av konen sin, så tenker jeg at neste gang, da er det min tur.»

«Synnøve» (49), gift.

«Vi er ikke sjokkerte over det som skjer, i Sveio eller Drammen. Mange kvinner bor med en tikkende bombe, som kan gå av når som helst.»

«Marit» (36), skilt

«Det er et forferdelig nederlag når du innser at du lever i et slikt forhold, at du lar deg bli nedverdiget på den måten. Skammen sitter i lenge etter at du har kommet deg ut, kanskje resten av livet.»

«Marit» (37), skilt

En gruppe kvinner møtes jevnlig i et rom i Bergen.

De er ulike på alle måter, av utseende, bakgrunn, og alder. I dette rommet, som er stygt, nedslitt og iskaldt, sitter de i en gammel sofagruppe og snakker. Noen ganger i en time, andre ganger i to, eller tre. De snakker om seg selv, om livet før og nå, og livet slik de håper det skal bli.

Mest snakker de om mennene som har ført dem sammen i dette rommet, mennene som har slått og voldtatt og truet med å drepe dem, mennene som terroriserte dem og berøvet dem verdigheten. Noen har klart å komme ut av disse forholdene, andre lever fortsatt i dem.

Dette er helt vanlige bergenske kvinner. Når de forlater dette rommet og drar hver til sitt, reiser de kanskje hjem til nabohuset ditt. Kanskje hilser du på en av dem når du går søndagstur i morgen, eller slår av en prat med en annen på lunsjrommet på mandag.

Her er noen av deres tanker og opplevelser.

Ingen som kjenner oss gjetter hva som foregår i hjemmet vårt. Alle synes min mann er sjarmerende, og forteller meg hvor heldig jeg er. Jeg spiller skuespill hele tiden for å holde dette skjult for barna og for omverdenen.

Noen ganger føler du at du bare vil kapitulere, gi opp, la ham drepe deg. Hvis jeg ikke kommer meg ut, tror jeg at han kommer til å drepe meg. Han har sagt at han skal ta meg med i graven.

Du føler deg helt alene. Alene med frykten, alene med ansvaret, alene med skammen. Det verste er at du er så forferdelig skamfull over at du har funnet deg i dette i mange år. Du har latt ham misbruke deg og tråkke på deg, og for hver gang han krenker deg mister du litt mer av selvtilliten.

Jeg føler at det er ingen jeg kan henvende meg til, ingen som vil forstå, eller hjelpe. Derfor blir jeg værende.

Nå snakker jeg minst mulig. Alt handler om å ikke få ham sint.

I Olsviksaken ble gjerningsmannen beskrevet som egoistisk, manipulerende, uten skyldfølelse. Disse ordene kunne beskrevet hver eneste av mennene våre.

Er det ingen som snart skal reagere på dette, gjøre noe med det?

Mange lurer på hvorfor kvinner blir værende i voldelige forhold, eller går tilbake til en slik mann. Stikkordet er økonomi. Jeg ble tvunget til å skrive under på særeie. Vi kjøpte hus, båt og feriested sammen for felles penger. Jeg fikk 150.000 mens han sitter igjen med verdier for over tre millioner. Jeg har ikke råd å betale advokat slik at jeg kan få det tilbake. Jeg må ta ekstravakter på jobben for å få endene til å møtes. Til slutt lurer du på om dette er det beste for ungene — en mor som alltid er sliten og blakk og lei seg.

Da kan veien tilbake være kort.

Noen ganger tenker jeg at dersom jeg var narkoman hadde jeg fått hjelp. Hvis jeg hadde satt en kniv i ham, hadde jeg fått kriseteam og hele det offentlige apparatet.

Du er sliten hele tiden. Mange av oss blir fysisk syke. Jeg visste aldri om jeg fikk sove om natten. Den psykiske terroren er den verste. Sykelig sjalusi og sinnssvake beskyldninger. Fullstendig taushet og avvisning. Forsøk på å kontrollere alt du gjør. Han setter barna opp mot deg, eller nekter deg å se venner og familie. Til slutt gjør du alt for å få fred. Jeg tok opp lån som han brukte. Det er det mange kvinner i en slik situasjon som gjør. Dermed graver du deg enda lengre ned i gjørmen økonomisk.

De ber aldri, aldri om unnskyldning. I deres øyne er det du som har gjort noe galt, det er du som har provosert dem. Til slutt blir du så forvirret at du begynner å lure på om det er din egen skyld. Du klarer ikke å snakke for deg, eller tenke klart.

Jeg skulle ønske at noen hadde kommet og tatt meg i nakken, til sted hvor noen kunne hjelpe meg. Du har ikke verken styrke eller selvtillit igjen til å gjøre det selv.