Tusenårsskiftet markerte også inngangen i biologiens— eller celleforskningens-tiår. På få år har vi fått nye kunnskaper som totalt forandrer synet på kroppen vår og hvordan den fungerer. Allerede nå ser vi konturene av helt nye muligheter for diagnose og behandling av sykdommer og som kan få stor betydning for helsevesenet.

ET MENNESKE er som et murhus. Det er oppbygget av ørsmå byggesteiner som ligger tett og fast inntil hverandre. Disse årsmå cellene er bare en hundredel til tiendels millimeter i tverrmål og ulike former for celler bygger opp alle organene i kroppen. Hver av dem er som en delvis uavhengig kjemisk minifabrikk hvor det lages nye produkter på løpende bånd. Mellom 5- og 10.000 ulike kjemiske prosesser foregår i hver celle, som på mange måter kan kalles en bioteknologisk spesialfabrikk.

Antallet celler som trengs for å lage et helt menneske er tall med 13 nuller etter. Midt i hver celle ligger en kjerne som inneholder arvestoffet, DNA. Det er en ufattelig tynn tråd på 1-2 meters lengde som inneholder oppskriftene til alt cellen lager og gjør. Bare om lag 1/10 av disse 30.000 oppskriftene, - eller genene, blir avlest og brukt i de fleste cellene. Ved tusenårskiftet var koden til alle disse genene i hovedsak kartlagt gjennon det humane genomprosjektet. Det store spørsmålet ved dette årsskiftet er hva de nye kunnskapene skal føre til: Går det godt eller galt, og hva kan bioteknologien bringe oss når det gjelder behandling av sykdommer.

FOR KARTLEGGINGEN av menneskets gener er ikke avsluttet. Et betydelig etterarbeide er nødvendig, både fordi påliteligheten av kartleggingen ikke er hundre prosent, og fordi mennesker ikke har helt identiske arveanlegg. Et gen kan også kode for mange produkt samtidig. Naturen er økonomisk på den måten: Den pølsa som er for lang, kapper en bare opp i passende lengder som brukes hver for seg.

Hittil er omlag 4.000 arvelige sykdommer kjent som skyldes feil i ett enkelt gen. Men gener fungerer i kombinasjon. Hele grupper av gener kobles ut og inn etter behov, og foreløpig vet en lite om hvordan dette har betydning for utvikling av sykdom. Oppskalering og miniatyrisering av testmetoder, blant annet med såkalt mikromatriseteknikk, gjør at en nå kan måle automatisk aktiviteten i tusenvis av gener samtidig.

En rekke nye gen har blitt kartlagt, hvor en ikke vet hva produktene de koder for gjør i cellene. Å finne ut hva slags oppgave tusenvis av genprodukter har, er et langvarig arbeid. Derfor forventer en at dette vil også føre til kartleggingen av en rekke nye funksjoner og reguleringsmekanismer i cellene.

HVER CELLE i kroppen inneholder all informasjon som er nødvendig for å lage et nytt menneske. Det ligger i sakens natur når kopi av alle de 30.000 menneskegenene finnes i hver cellekjerne. Daglig avstøter vi i millionvis av celler, både fra huden, fra tarmen og andre steder. Noen få intakte celler er tilstrekkelig til å identifisere arveegenskapene våre. På den måten etterlater vi våre "visittkort" alle steder, både gjennom hudrester ved berøring, spytt, svette, urin og avføring og av og til en bloddråpe hist og her. Plutselig er kroppen vår blitt noe som kan analyseres gjennom alt vi avstøter og som vi tidligere bare så på som rent avfall. Levende celler som fjernes fra kroppen kan dyrkes i cellekultur og lages opp i ufattelig mange kopier. Stamceller er celler som kan lage store mengder nye celler, som igjen kan utvikle seg til flere typer vev. Kunnskapen om stamceller har utviklet seg gradvis siden 1950-årene, men først i de siste par årene har forskningen tatt skikkelig fart. Stamceller fra fosteret har særlig stor delingsevne, men også fra voksne kan slike celler brukes. Nylig er det rapportert at levende stamceller kan tas ut fra hjernen hos både nyfødte og voksne mennesker i flere timer etter døden.

I DE NÆRMESTE årene forventer vi at muligheten for å stille diagnoser blir betydelig forbedret gjennom biologiske og bioteknologiske metoder. Trolig vil en rekke sykdommer måtte klassifiseres på nytt, og en vil få kunnskap om hvordan multiple gener blir forandret i forløp av sykdom. På den måten vil vi trolig få helt andre muligheter for å stille sikre diagnoser og finne ut stadium av ulike sykdommer.

Parallelt med det humane genomprosjektet har også genene hos en rekke sykdomsframkallende bakterier og andre mikroorganismer blitt kartlagt. Dette setter oss i stand til å raskt identifisere ikke bare årsaken til en infeksjon, men også hva slags undertype mikroben hører til og hvordan den er lettest å behandle. Nye former for vaksiner basert på slike kunnskaper vil trolig få stor betydning, særlig for helse i uland. Forskjellige sykdommer som arter seg ved defekte gener, både arvelige alvorlige sykdommer og annet vil trolig kunne behandles med genterapi. De defekte genene blir erstattet med normale genfragmenter som settes inn på riktig plass. Foreløpig er dette teknisk svært vanskelig, men en rekke lovende forskningsresultater er underveis. Kreftgåten er i ferd med å løses på gennivå. Ved villvekst av celler er en rekke gener enten forstyrret, sjaltet ut eller for aktive, og her skjer det en systematisk kartlegging av alle kreftformer. Ved hjernekreft har en hittil funnet at over 500 ulike gener har forstyrret funksjon. Slike kunnskaper gir også helt nye muligheter for behandling av alvorlige sykdommer. Genterapi ved kreft er alt på prøvestadiet, selvom det ligger langt fram i tid å utvikle effektive biologiske behandlingsmidler.

DET VI KALLER reservedelsmenneske har hittil i hovedsak bestått av utskifting med mekaniske deler, selvom det skjer organtransplantasjon på et par hundre mennesker hvert år i Norge. Utover det settes det inn metall og plastdeler i stor stil, alt fra hofteledd til kneledd og livpulsåre (se Bergens Tidendes spesialnummer i september 2000). Nå er det mulig å dyrke opp celler i vevkultur, som en siden kan sprøyte inn i ødelagte organer. En kan også dyrke celler i små støpeformer slik at de danner organbiter. Derved kan en ved hjelp av kikkehullskirurgi remodelere defekte organ. Bruk av celler til å lage nytt hjertemuskelvev etter infarkt, ny beinmarg etter beinmargssvikt eller blodkreft og flere andre sykdommer er alt på prøvestadiet. Det er også muligheter for å behandle alvorlige hjernesykdommer med stamceller fra hjernen.

Slitasjegikt kan allerede nå behandles med å ta ut egne celler fra andre leddhinner, dyrke dem opp utenfor kroppen og siden sprøyte dem inn i utslitte ledd. Til slik cellebehandling kan en både bruke egne celler, eller en kan bruke celler fra andre mennesker. Fosterceller har vært sett på som særlig egnet fordi de vokser lett og fordi de kan utvikle seg til ulike vevstyper. Trolig vil dette ikke bli nødvendig lenger i løpet av få år, ettersom en får mer kunnskap om hvordan en kan bruke voksne celler og ikke minst pasientens egne celler.

ENHVER UTVIKLING har sin pris. Ett hvert framskritt innen bioteknologien reiser nye og alvorlige etiske spørsmål og som krever full offentlig debatt. Ettersom kunnskapene gjør nye sprang fra måned til måned, er det viktig at etisk klarering og offentlig kontroll vurderes løpende. Den 25. november i år offentligjorde et firma i USA den første kloning av et menneskefoster i cellekultur. Så langt var det bare en liten celleklump med de første stadiene, men både dette og bruk av fosterceller generelt til nye behandlingsformer reiser alvorlige spørsmål. Noen enkeltforskere fra USA og Italia har stått fram offentlig og ønsker å klone mennesker, selvom det er forbudt i de fleste land og har blitt møtt med massiv fordømmelse fra de fleste forskere. Forskerens hverdag blir mer og mer preget av etiske problemstillinger og løpende dialog med etiske komiteer for å være sikker på at retningslinjer blir fulgt til punkt og prikke.

Bioteknologi er et potent verktøy som hvis den blir misbrukt kan bli en fare for menneskeheten. Motsatt kan en ikke melde seg ut eller overlate til andre land å prøve ut bioteknologiske metoder når det skjer innenfor en forsvarlig ramme. Norge har god etisk beredskap og omfattende lovgivning innen bioteknologi og tilstøtende fagområder. En ny lov om biobanker er underveis, der offentlig kontroll og informert samtykke fra den enkelte giver av celler og vev er viktige virkemidler.

Det blir en utfordring å sørge for å få smidige ordninger slik at sikkerheten ivaretas samtidig som viktig helseforskning ikke blir hindret.

JEG SYNES det er etisk uforsvarlig det som blir rapportert om planene for terapeutisk kloning. Nettopp fordi andre metoder; som bruk av celler fra voksne alt er innen rekkevidde, er det ikke nødvendig å drive denne type forskning på menneskefoster. Årets Nobelprisvinner i medisin, Lee Hartwell sier i et intervju at innen kreftforskningen kreves det et enormt arbeide for å innfri løftene fra den nye medisinske forskningen. Det krever gode relasjoner mellom offentligheten, de som deltar i vitenskapelige forsøk, og privat næringsliv som investerer i teknologi. Vi trenger også å finne en balanse i alt dette, slik at ikke lover som har til formål å beskytte pasientene blir unødig restrektive. En kan da havne i det paradokse at de i stedet hindrer forskning som kan føre til behandling eller forebygging av sykdom. Dette åpne samarbeidet med gjensidig tillit, er en av de store utfordringene framover. Mistillit til forskersamfunnet som helhet fordi noen få blir grepet i å ikke overholde normene, tjener ingen.

KLONING AV MENNESKE: Metoden som det amerikanske selskapet har tatt i bruk for å klone et menneskefoster i cellekultur, er den samme som ble brukt da Roslin-instituttet i Skottland klonet sau.