Før var vi et nøysomt og likhetssøkende folk, til dels pietistisk og moralistisk. Nå er eventyrerne blitt dagens helter.

DET ER EN STUND SIDEN «gjør din plikt og krev din rett» lå som et kategorisk imperativ over landet. Janteloven har mistet sin styrke. Vi plager ikke lenger livet av dem som tror de er noe. Nå dyrker vi dem. Jo mer de kommer fra ingenting, desto bedre. I hele etterkrigstiden har vi for eksempel sagt til hverandre at utdannelse er en forutsetning for å lykkes godt i fremtidens kompliserte samfunn. Men se på Ari Behn, kronprinsesse Mette-Marit og Kjell Inge Røkke! Hva har de av skolegang? De har motbevist alle traurige råd om hva som skal til for å vinne frem. De har vist oss at i eventyrland går allting an. Og de er ikke alene. Hvem er det som samler oppmerksomhet i kjendisbladene og tabloidpressen? I hvert fall ikke de som «bygger landet». Tidens guder er dens helter, nå som før, men heltene er med få unntak rene underholdere eller de aller rikeste. Aldri en vitenskapsmann eller en forsker, ingen arbeider eller ingeniør, til nød en arkitekt.

Si meg hvem du liker, og jeg skal si deg hvem du er! Om ordtaket er rett, må vi spørre: Er vi blitt dummere? Eller lykkeligere? Kanskje begge deler.

HVIS MAN SKAL SØKE KILDENE til sosialdemokratiets dype krise, kan man gjerne begynne med å forstå fascinasjonen rundt de nye, norske eventyrerne. De fleste av dem er riktignok kun til for fest og atspredelse, atskilt fra hverdagslivet til folk flest. Likevel er hangen til å la seg lokke så fullstendig over i eventyrland et trekk som fortjener oppmerksomhet. Helt nytt er det naturligvis ikke, kongelige brylluper er feiret her til lands mange ganger. Men aldri tidligere så storslått bare for underholdningens skyld. Ari Behns sterke ønske om vielse i Nidarosdomen er det klareste tegnet på at han har forstått hvordan tiden er moden for ubeskjedenhetens triumf.

Muligens ser vi en demning briste. Gjennom mange generasjoner er nordmenn oppdradd i protestantisk etikk og sosialdemokratiske dyder. De mektigste og rikeste er også blitt innpodet varsomhet når det gjelder å vise frem for mye glitter og stas. Det egalitære har vært det fremste norske idealet. I uminnelige tider har den dypt rotfestede likhetstanken skilt oss fra nasjoner med adel og fråtsende overklasse. «Hytter og hus, ingen borge», er ingen tilfeldig linje i «Ja, vi elsker». Setningen symboliserer hvordan vi har sett på oss selv. Hvordan vi så på oss selv!

HISTORIKEREN HANS FREDRIK DAHL har en gang påpekt at den ytterste ekstravagansen nordmenn kjenner, er at Bernt Anker rundt år 1800 lot sine skjorter vaske i London, og at formidlingen av denne ene historien gjennom skole og oppdragelse gjennom to århundrer, sier mye om de norske elitenes relative fattigdom. I løpet av det kommende århundret vil det bli langt flere eksempler å hente for de oppdragere som fortsatt måtte ha i sinne å bruke overdreven luksus som eksempler til skrekk og advarsel. Men sannsynligvis kommer eksempler på eksentrisk rikdom fra vår egen tid ikke til å fungere skremmende, snarere som lokkende. Vi er et folk som skifter idealer.

Einar Førde mente for 20 år siden at vi alle er sosialdemokrater. Det hadde han muligens rett i. Men det var før, og ikke nå. I dag er det ikke bare legitimt, men beundringsverdig å demonstrere rikdom og prakt. Hvor dypt det stikker, er naturligvis vanskelig å måle. Kanskje er det bare et overgangsfenomen, et pubertetstegn hos en nasjon som relativt nylig er blitt styrtrik, og som har et lenge oppdemmet behov for å slå seg løs og glemme gamle dyder?

MEN DET KAN OGSÅ VÆRE SLIK at Norge er i ferd med å tre inn i en kultur som ligner på forholdene i de fleste andre land, der forskjellene er større, og hvor de rike og mektige aldri har dempet sin utfoldelsestrang. Det pussige er at vi i så fall må være den eneste nasjonen i verden som skaper oss en overklasse fordi vi holdt på å kjede oss i hjel.

I Norge har til og med kongefamilien utvist en høy grad av beskjedenhet, gjennom en ydmykt tjenende fremfor en pralende og glitrende rolle. Men folkesuget etter stadig nye eventyr og mer stas lar neppe de kongeliges roller forbli upåvirket, slik gårsdagens begivenhet bærer bud om. Det skal mye til å holde seg fra fristelsen til å gå videre inn i eventyrland.

DE SÆREGNE NORSKE PLIKTER som har fulgt de kongelige siden kong Haakon VII ankom landet, som å fryse seg gjennom endeløse skøyteløp eller stå i tåka til siste slutt på femmila i NM på ski, er egentlig trist som faen. Slik som de gamle rettferds— og likhetskravene kanskje også var. I hvert fall fenomener uten tilløp til hva som dekkes av Ari Behns mest brukte ord de siste dagene: «Fantastisk». Ordet er portnøkkelen til det nye eventyrlandet - fantastisk må ting være for at de skal være.