DEBATT

Av Ruben Dyrhovden,

vararepresentant i Samnanger KRF

For to måneder siden sa Norge, EU, Russland, Kina og USA at Saddam ville få en siste sjanse til å bevise om han har kvittet seg med sine masseødeleggelsesvåpen. Saddam fikk sin siste sjanse, vedtatt i resolusjon 1441 i FNs sikkerhetsråd. Denne sjansen skulle vare i 60 dager, og alle, inkludert vår statsminister og utenriksminister, fortalte oss at dette var Saddams siste sjanse. Nå måtte han samarbeide.

60 dager gikk, og mandag 27.01.03 la Hans Blix frem våpeninspektørenes sluttrapport. Den konkluderte med at Saddam ikke hadde fulgt resolusjon 1441. Saddam hadde ikke samarbeidet med FNs våpeninspektører, og han hadde ikke bevist at hans masseødeleggelsesvåpen var destruert. Norge, som ivrig diltet etter Tyskland og Frankrike, krevde at våpeninspektørene fikk lengre tid. Det var altså ikke siste sjanse. Om våpeninspektørene mottar like lite hjelp fra Irak som hittil, kan det være nødvendig med inspeksjoner i 10 år før en kan fastslå om Irak har masseødeleggelsesvåpen.

Sentrale medier i Norge, som NRK, VG, BT og Dagbladet, og sentrale personer i Norge, som Petter Nome, Finn Vagle og Gunnar Stålsett, har ivrig gått ut og advart regjeringen mot å dilte etter USA. De ser det som langt mer behagelig å dilte etter Frankrike og Tyskland.

Hva disse sentrale mediene og personene ikke har skjønt, er at de også dilter etter Saddam Husseins pipe. Saddam har hatt tolv år på seg til å destruere sine masseødeleggelsesvåpen. Han har ikke levert noe bevis på at han har gjort dette. For øyeblikket leverer han ut nye gassmasker, vernedrakter og vaksiner mot nervegass til sine soldater. Samtidig som han forteller verden at han ikke har nervegass. Verden, utenom USA og noen få til, tror til det siste på Saddam.

Saddam samarbeidet ikke med våpeninspektørene i tolv år. Saddam samarbeidet ikke med våpeninspektørene da han fikk sin siste sjanse. Likevel får han en sjanse til.

Mange er desperat mot krig. Enkelte tror, som Chamberlain trodde da han sa «fred i vår tid», at om man snakker lenge nok med fienden, vil denne til slutt bli snill gutt. Enkelte er så redde for krig at de gjerne ofrer sine barns fremtid for «fred i vår tid».

Det er ikke lenge siden 11. september, det er ikke lenge siden terroren rystet verden. Men enkelte tror nå at verden har vendt tilbake til det «normale». Enkelte tror at dette blaffet av ondskap ikke kommer tilbake. Enkelte vil ikke innse det Churchill innså i 1939, at krig kan være et nødvendig onde.

Saddam støtter terror. I høst kunne man se på det anerkjente amerikanske dokumentarprogrammet 60 Minutes at Saddam leverte en sjekk på 25.000 dollar til familiene til palestinske selvmordsterrorister. Men enkelte mener at så lenge terroren ikke rammer oss er det ikke så farlig.

På NRK-nyhetene 27.01.03 fortalte NRKs korrespondent i Bagdad at nærmere 90 prosent av Iraks befolkning var imot Saddam. Saddam undertrykker sitt folk. Gir dem syrebad om de kritiserer ham. Men dette gjør tydeligvis ingenting, for enkelte. Arnulf Øverland skrev, da Hitler kom til makten i 1933: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Enkelte i Norge tåler det.

Mange sier at USA kun er ute etter olje. Mange har glemt hva som skjedde i USA for to år siden. Mange forstår ikke at USA vet hva terrorisme er, og at USA vet hva det vil si å bli rammet av dette.

Petter Nome, Gunnar Stålsett, Finn Vagle og flere vil ikke gå til krig mot Irak. Ikke om man finner masseødeleggelsesvåpen der heller. Hvorfor skulle de ellers gå så kraftig imot krig lenge før våpeninspektørene hadde lagt frem sin sluttrapport?

Verden er full av ondskap. Enkelte tror at denne ondskapen kan overvinnes ved tale. Enkelte tror at om man ikke bekjemper denne ondskapen, vil ikke den bekjempe oss. Det trodde man også etter første verdenskrig, frem til 1939. Skal vi vente like lenge nå?

Hvor lenge skal Norge være så naiv?