kommentar Frank M. Rossavik

Politikere liker vanligvis ikke journalister. Det er for så vidt bra. Journalister skal være «maktens korrektiv».

På den annen side sitter også vi journalister på makt som skal forvaltes. Det er et faktum vi ikke alltid er oss bevisst. Ikke er vi så begeistret for dem som prøver å være våre korrektiv heller. Medieforskerne risikerer eksempelvis lett å bli sablet ned hvis de ymter frempå med noe.

Politikere drister seg også tidvis til å kritisere mediene for maktbruk eller -misbruk. Men de fleste ligger lavt, blant annet av frykt for at vi da skal bli enda slemmere mot dem.

Frp-politikere bryr seg, fortjenstfullt nok, ikke om slikt. De lar aldri en sjanse gå fra seg til å hevde at de blir behandlet verre enn andre politikere blir. Vi journalister svarer med å si at Frp konstruerer fiendebildet fordi partiet tjener på sympatien det da får.

Journalister misliker Frp Begge deler er sant. Det er ingen tvil om at journalister flest misliker Frp. Det har å gjøre med innvandringsdebatten, der journalistflokken står ganske samlet på en annen fløy enn Frp. Det kan også forklares, men det får ligge nå.

I alle fall kan det være grunn til å spørre om mediene ville oppført seg annerledes om den senere tids sexskandale hadde rammet et annet parti enn Fremskrittspartiet.

Da tenker jeg ikke på selve Søviknes-saken. Terje Søviknes falt for en kombinasjon av eget feilgrep, rykteflommen partifellene skapte, sin egen håndtering av ryktene og i siste omgang fordømmelsen han møtte fra partifellene. Cathrin Rustøens utspill startet en kjedereaksjon som blant annet veltet norske mediers selvpålagte tilbakeholdenhet med å rapportere om politikeres private affærer. Men det er vanskelig å tenke seg at for eksempel SVs nestleder Øystein Djupedal ville blitt behandlet annerledes om sakens elementer for øvrig var de samme.

Krokodilletårer? Det tror jeg også Carl I. Hagen innser. Derimot er det grunn til å se nøye på en annen nøkkelbegivenhet:

Tidligere på «D-dagen» hadde Frps ledelse, Søviknes unntatt, holdt pressekonferanse for å redegjøre for sin håndtering av Rustøen-saken og det som senere ble kjent som Søviknes-saken. På pressekonferansen brast Siv Jensen i gråt flere ganger.

Noen av pressens kommentatorer kunne dagen etter, og senere, slå fast at Jensen gråt krokodilletårer. I Bokmålsordboka defineres det som å «gråte falske tårer, hykle medlidenhet el. sorg».

Ville de hevdet det samme om, la oss si, nestleder Hill-Marta Solberg i Arbeiderpartiet ved en liknende anledning? Eller om en mannlig politiker?

Jensens troverdighet Andre kommentatorer godtok tårenes ekthet, men hevdet i stedet at Siv Jensen ikke gråt over jentene som mener å ha opplevd overgrep, men i medynk med seg selv og partiet.

Jeg forsto situasjonen slik:

Siv Jensen tok seg – som nestleder og kvinne – nær av påstandene om at hun ikke har tatt jentenes anklager om overgrep alvorlig. Hun mente tvert imot å ha gjort det hun kunne – også for dem – ut fra begrensningene jentene og deres pårørende hadde satt. Jensen argumenterte på en måte som virket, og fortsatt virker, troverdig.

Det er altså min vurdering. Her kan mange momenter trekkes inn og avveininger gjøres. Men glatt å hevde at Siv Jensen felte tårer over sin egen og partiets miserable posisjon – og at hun var uten medfølelse for jentene som mente seg utsatt for overgrep – er en arrogant forenkling en politiker i et annet parti neppe ville opplevd.

Politikere er mennesker Også politikere er mennesker, særlig når de havner i situasjoner de aldri før har vært i og derfor ikke vet hvordan de skal håndtere.

Kan det nettopp her ligge en forklaring på hvorfor folk flest synes å ha reagert mer avslappet på Frps sammensatte krise enn journalistene?

Mye negativt kan sies om Fremskrittspartiet. Verken jeg eller andre journalister pleier å nøle med å gjøre det. Men man kan også si at Frp er et menneskelig parti – på godt og vondt.

Til dels i motsetning til andre partier, har Frp en jordnær politikk, tett knyttet opp mot sine medlemmers og velgeres oppfatning av virkeligheten.

På samme måte er Frp et parti der politikernes menneskelige sider – herunder deres svakheter – fremstår i full blomst. I andre partier skjules de som regel under tykke lag av noe som kalles partikultur.

Sans for svakheten? Partikultur er en god ting, men kanskje ikke ubetinget. Oppstår en krise i Arbeiderpartiet (unntatt partilaget i Bergen, da), blir den håndtert i de lukkede rom eller gjennom uforståelige besvergelser i det offentlige. I Frp går man rett på sak.

Arbeiderpartiet ville greid å holde en Søviknes-sak godt skjult for offentligheten og håndtert sexanklager på en proff måte. I Frp deiser man uti det.

Kan det hende at folk flest – Frps sympatisører, i alle fall – har mer sans for Frps svakheter enn Aps profesjonalitet? At de mener Terje Søviknes' feiltrinn var dumt, men også menneskelig? At de synes Siv Jensen har gjort så godt hun kunne i en vanskelig situasjon? At de tror mediene har behandlet Frp verre enn andre partier ville blitt behandlet?

Det skulle ikke forundre meg.