PER NYHOLM

Få kan vekke det politiske sirkuset til live som statsminister Silvio Berlusconi når han smeller med pisken og opptrer i rollen som dyretemmer.

Opposisjonens løver springer brølende opp — og mer enn en gang har de falt ned som lam.

Nå gjentar forestillingen seg, akkurat når sesongen toner ut. Mens publikum forbereder seg på den berømte og ufravikelige ferragosto - ferien, som legger alle byer øde - setter Berlusconi ut det ryktet at han kunne tenke seg å bli president.

Naturligvis ikke for enhver pris. Italias antatt rikeste mann vil ofre seg, sier han, på forskjellige betingelser, blant dem en styrking av presidentens fullmakter. Hva han forestiller seg, tilføyer han, er en statsform som den franske.

«Skamløshet»

At Italia allerede har en glimrende president i skikkelse av Carlo Azeglio Ciampi, en mann som nyter stor respekt, og som er hevet over enhver form for mistanke, hvilket man ikke kan si om regjeringssjefen, bringer tilsynelatende ikke Berlusconi i tvil. Det er hans etter hvert velprøvde taktikk. Han sier måneder og noen ganger år på forhånd hva han kunne tenke seg. Deretter noterer han reaksjonen og innretter seg. Var det alvor? Var det en tilfeldighet? Snakket han over seg? Ingen aner det.

Opposisjonen reagerte som forventet på det siste piskesmellet med alle mulige erklæringer om at nå var Berlusconi virkelig gått for langt. Massimo D´Alema, tidligere statsminister og enda tidligere kommunist, snakket indignert om politisk «uanstendighet» og en «aldri tidligere sett skamløshet».

Hans partikamerat, Cesare Salvi, mente at Berlusconis sentrum-høyre styre legger opp til «en søramerikansk presidentmodell som vil være en forbannelse for Italia».

«En anelse forhastet»

Senatsformann Marcello Pera - som tilhører Berlusconis Forza Italia - forsøkte å helle olje på vannet med en bemerkning om at regjeringssjefens utflukt i retning Quirinalet, tidligere pavenes, deretter kongenes og endelig presidentenes offisielle residens i Roma, forekom ham «en anelse forhastet». Det kan man rolig si. Inntil videre er Ciampi valgt for en syvårs periode, som utløper i 2005. Ingenting tyder på at den fine, gamle nasjonalbankdirektøren ikke føler seg hjemme på Quirinalhøyden.

Ifølge grunnloven velges statsoverhodet (Capo dello Stato) av det samlede parlament. Han står for nasjonens enhet (unita nazionale), en funksjon Berlusconi neppe vil kunne påta seg. Presidenten har mer å si enn sin tyske kollega, men mindre enn presidentene i USA og Frankrike. Posten er i alt vesentlig ærefull og seremoniell.

Politisk president

Det er dette siste Berlusconi sier han vil endre. Tilsynelatende forestiller han seg en folkevalgt, politisk president, som i kraft av sitt mandat kan anvise regjeringen og parlamentet en viss kurs. I diverse kommentarer til den oppstandelsen han selv har utløst, gjentar han det han sa allerede under valgkampen i 1994 og på ny i fjorårets valgkamp, at han vil utvide borgernes rettigheter, og at han vil skape et moderne og sterkt Italia, som nyter den øvrige verdens respekt.

At disse løse tankene blir presentert enda en gang - nå i forbindelse med en mulig forfatningsendring - kunne tyde på at det er i ferd med å gå opp for maktmennesket Berlusconi at han er maktesløs overfor den italienske virkeligheten.

Italia er ikke som hans medieforetak, der han kan utstede ordrer til sine underordnede og forvente at de blir satt ut i livet. Parlamentet er ikke en generalforsamling som uten kny slutter seg til direksjonens anbefalinger. Selv i sin egen regjering må Berlusconi ta hensyn til andre, ikke minst til koalisjonspartnerne Allianza Nazionale under eksfascisten Gianfranco Fini og selvstyrebevegelsen Lega Nord under den svært forutsigbare Umberto Bossi.

Reformer uteblir

Langt inn i regjeringens andre arbeidsår er Italia stort sett der Italia hele tiden har vært. Lovede reformer uteblir. En oppreklamert fornyelse av arbeidsmarkedets foreldede lover viser seg å være en klam fidus. Tiden går med ørkesløse forhandlinger til høyre og venstre. Selv trakasseringen om rettsvesenet og Berlusconis dunkle forretninger fortsetter.

Kan Berlusconi ha fått den idé at han ved å forlate statsministerjobben til fordel for et styrket presidentembete plutselig får det som han vil? Det skal ikke helt utelukkes.

Visestatsminister Gianfranco Fini og reformminister Umberto Bossi hjelper ham gjerne på vei. Men deres motiver kan være så urene som den renheten som opposisjonen krever den eksisterende forfatningsmessige tilstand respektert.

Ingen diskusjon

Merkverdig nok har Berlusconi med sine siste ytringer ikke gitt anledning til en diskusjon av Italias statlige institusjoner - antakelig fordi hans motstandere frykter ham, men ikke tar ham på alvor. Hva kunne være mer demokratisk enn en folkevalgt president? Hvis franskmennene kan få lov til å velge sin president, hvorfor kan ikke italienerne?

Hvem vil hevde at de langtrukne, ofte uverdige hestehandlene som har karakterisert valget av Italias presidenter siden republikkens opprettelse i 1948, er mer demokratiske enn et folkevalg? For den saks skyld kan mange sikkert forestille seg at et åpent oppgjør mellom f.eks. Ciampi og Berlusconi ville bli vunnet elegant av Ciampi.

Likevel, venstrefløyen vil ikke være med. Den vil ikke engang diskutere. Kanskje har den mistet troen på velgerne, som så definitivt fjernet den fra makten for 14 måneder siden.

Kan Berlusconi ha fått den idé at han ved å forlate statsministerjobben til fordel for et styrket presidentembete får det som han vil? Det skal ikke helt utelukkes ...