De to valgresultatene bryter den for tiden gangbare frasen om en høyrebølge i Europa. Det dreier seg om en frase fordi bildet av en bølge er, nettopp, en overfladisk beskrivelse av demokratiets regelmessige maktskifter.

Det ser blått ut hvis mange sentrum-venstre-regjeringer har sittet lenge nok og så skiftes ut, men er poenget da fargen eller at de som går hadde sittet lenge nok? Videre forutsetter man den gamle venstre-høyre-aksen intakt, altså politikk som kampen mellom to helt ulike hærer med motsatte planer. Men i den tyske forbundsrepublikken er det ikke engang en ny sannhet at både sosialdemokratene og kristeligdemokratene fungerer som inkluderende folkeparti.

Og så får vi ta med at en valgseier kan være et hell som etterpå gjøres til en tanke, en velgertanke. Sosialdemokrat og statsminister Göran Persson i Sverige kan gratulere partifelle Gerhard Schröder med gjenvalg som tysk forbundskansler, og selv det norske Ap uttrykker håpet om et liv etter døden når Europas velgere oppfører seg slik de har gjort de siste ukene.

Fordi

Men Schröder vant ikke valget. Han vant regjeringen fordi koalisjonspartneren De grønne vant velgerne og forbundsdagsmandatene han trengte. Et flertall er et flertall, sa Schröder etterpå, og det har han jo rett i. Men en sosialdemokratisk triumf var det ikke. Da vil Ap lettere søke trøsten i Sverige, hvor Perssons sosialdemokrater gikk frem.

Svenskene fikk valget mellom en regjering med et budskap og et budskap uten en regjering. Sosialdemokratene begynte med å stole helt på Persson-effekten. Da den sviktet, helte de på med enkel politikk: Regjeringen ville sikre velferdssamfunnet. Moderaternas skattelettelser innebar usikkerhet og var dessuten en umulighet.

Det fremsto som at opposisjonen lovet uansvarlighet, mens Persson lovet ansvarlighet, og da kan man gjerne gå til valg på at her blir det ingen skattelettelser. Persson virket mest troverdig.

Allerede Margaret Thatcher viste at harde bud kan imponere en velgerskare ved å bære bud om lederskap, og hun hadde som patriotisk brite lært det av Winston Churchill. Nå prøvde Göran Persson litt blod, slit, svette og tårer, på svensk, og lyktes.

Det mest synlige på opposisjonssiden i valgkampen var ikke regjeringsalternativet, for her ble det krig om statsministerposten før en våpenhvile i all hast ble inngått like før svenskene ruslet eller kjørte til valglokalene.

Ellers: Folkpartiet

Nei, det dominerende innslaget ble Folkpartiets lansering av en balansert innvandringspolitikk, et utspill om rettigheter og plikter. Dansk Folkeparti tok også opp flyktning— og innvandringspolitikken og skåret på det i det danske valget. I Sverige grep det liberale Folkpartiet saken som en rettighetssak, som innebærer at det også gis plikter.

Og Folkpartiet steg i meningsmålingene og derfra rett inn i valget. Både i Danmark og Sverige ble partiene som tok opp innvandringstemaet belønnet. Det forteller om et underdebattert tema belagt med tabu, fordi det er en oppfatning om at enhver åpen diskusjon er en overdebattering på høyrepopulismens grunn.

Selvfølgelig ble innvandringstemaet gunstig valgtaktikk for Folkpartiet, men det var som en følge av underdebatteringen. Og det var ikke Dansk Folkepartis politikk det svenske partiet slo til lyd for, selv om noen nok foretrakk å tro det.

Så sto på den ene siden sosialdemokratene med Persson-effekt og en regjering tilsatt et politisk løfte som egentlig var konservativt og lignet det tyske fra etterkrigstiden, «ingen eksperimenter!» På den andre siden fenget ikke et regjeringsalternativ, men Folkpartiet med en politisk sak.

Perssons regjering og sosialdemokratene vant. Og Folkpartiet. Den borgerlige opposisjonen tapte, som blokk.

Da Folkpartiet raste oppover, kom kravet om at lederen, Lars Leijonborg, måtte bli statsminister i en borgerlig regjering. Det avslørte at her hadde visst opposisjonen forestilt seg tre-fire borgerlige regjeringer. Alternativet var utskjemt. Folkpartiets appell sto ved lag.

Etter valget begynte spekulasjonene om Folkpartiet ønsket å veve en ny regjering, uten Moderaterna, med eller uten sosialdemokratene.

Tapte uten å miste

I Tyskland tapte Schröders sosialdemokrater uten å miste regjeringen. De ble reddet av Schröder-effekten og De grønne, som nyter godt av Joschka Fischer-effekten. Den forhenværende raddisen ble utenriksminister i Schröders koalisjonsregjering og populær kjendis, en takknemlig skjebne for en politiker som også er tidligere 68-er.

Og fikk Schröder skryt for sin opptreden under flommen i Tyskland, kan det hende at De grønne samtidig fikk oppmerksomhet om miljøspørsmålene, slik at det var dem flommen hjalp.

Det var ikke politikken som berget Schröder, for den ble holdt opp mot ham i valgkampen som en anklage. Tysk økonomi, sa søsterpartiene CDU-CSU, og da tenkte alle på arbeidsløsheten som forbundskansleren hadde lovet å redusere. For fire år siden.

CDU-CSU hadde politikken på sin side og gikk frem i valget. Men de savnet personer som Schröder og Fischer. De hadde Edmund Stoiber fra CSU og Bayern, og hans påståtte handikap lignet innvendingen som felte Angela Merkel fra CDU og fra det tidligere DDR og åpnet for Stoiber som opposisjonens kanslerkandidat: Han var ikke alltysk nok.

Dessuten uteble flertallshjelpen fra fridemokratene, de ikke lenger så evige koalisjonsbærerne i tysk politikk. CDU-CSU vant valget, Schröder og De grønne regjeringen. Sånn kan det gå.

Georg Øvsthus