TOR MIDTBØ Allerede etter ett år ved makten straffes Bondevik-regjeringen på meningsmålingene. Fenomenet er like velkjent som det er paradoksalt: Partiene er avhengige av velgernes støtte for å komme i regjeringsposisjon, men nettopp ved å ha en slik posisjon svekkes den samme støtten. Innflytelse krever popularitet, men innflytelse fører til upopularitet. Kort sagt: Makt skaper avmakt.

Velgerne svikter regjeringen

En noenlunde god økonomi, en relativt populær statsminister og et Arbeiderparti som har slitt med intern lederstrid, er alle faktorer som burde ha styrket oppslutningen til Bondevik-regjeringen. Det stikk motsatte har skjedd. Sammenlignet med oppslutningen ved stortingsvalget i 2001 viser gjennomsnittet for meningsmålingene i forrige måned en tilbakegang på omtrent 7 prosentpoeng. Etter at statsbudsjettet ble fremlagt har nedgangen, ikke overraskende, forsterket seg ytterligere.

At regjeringsmakt støter vekk velgere er en regel med svært få unntak. Av de seneste eksemplene kan nevnes nedgangen på 13 prosentpoeng i oppslutningen om Stoltenberg-regjeringen fra mars 2000 til dens avgang etter stortingsvalget i 2001. Tilsvarende, og etter noen hyggelige hvetebrødsdager etter stortingsvalget i 1997, suste den første Bondevik-regjeringen nedover på meningsmålingene den også. At Jagland ikke fikk sine 36,9 prosent ved stortingsvalget i 1997 har de fleste fått med seg.

Mer generelt viser undersøkelser at gjennomsnittlige norske etterkrigs-regjeringer taper opp mot et par prosentpoeng på å sitte i regjering, og at tendensen bare har forsterket seg de senere tiår. Dette er heller ikke noe særnorsk fenomen. I USA har oppslutningen om presidentens parti konsekvent vært lavere ved kongressvalget enn ved presidentvalget to år tidligere. Tilsvarende avtar oppslutningen om de britiske regjeringene i suppleringsvalg i nesten ni av ti tilfeller i løpet av etterkrigstiden. Resultatene tyder på at en regjering som ønsker å bevare sin popularitet bør gå av dagen etter den er innsatt.

Midlertidig dom

I Norge er spesielt endringene fra stortingsvalg til kommunevalg interessante. Kommunevalgene dreier seg selvfølgelig mye om lokale forhold, men historisk sett har nasjonale politiske spørsmål vært viktig også ved slike valg. Dermed fremstår kommunevalgene som en mulighet for velgerne til å felle en midlertidig dom over regjeringens politikk. Og dommen har vært knusende: Sammenlignet med oppslutningen ved stortingsvalget to år tidligere har regjeringen med kun ett unntak gått tilbake ved samtlige kommunevalg i etterkrigstiden. Det er likevel ikke snakk om en rettlinjet prosess: Statsrådene kan trøste seg med nedgangen ved kommunevalg har en tendens til å etterfølges av en moderat oppgang ved påfølgende stortingsvalg.

En av mange forklaringer på regjeringens synkende popularitet er at dens politikk skaper uvenner. For hver beslutning regjeringen treffer, skal den miste oppslutning blant velgere som berøres negativt av beslutningen. Jo flere beslutninger, desto flere desillusjonerte velgere. Dette argumentet skal etter sigende forklare hvorfor Eisenhower, i motsetning til andre amerikanske presidenter, klarte å bevare det meste av sin popularitet. Som en amerikansk valgforsker bemerket, bruke Eisenhower en enkel oppskrift for å forebygge uvennskap: «he didn't do anything ». At det er nødvendig å gjøre ingenting for å oppnå noen ting, er vel ikke akkurat noe lystig politisk budskap.

En annen forklaring er at det er de høye forventningene før valget som skaper de store skuffelsene etter valget. Det skal særlig være de politisk kunnskapsløse velgerne som har urealistiske forhåpninger til hva den nye regjeringen er i stand til å utrette. Når forhåpningene ikke innfris, følger en periode med desillusjon. Håp og naivitet avløses av skuffelse og kynisme. Nedgangen i regjeringens popularitet skal ifølge denne forklaringen komme uavhengig av hva regjeringen faktisk foretar seg. Regjeringen fremstår som en passiv observatør til sin egen undergang. Men selv om regjeringens politikk etter at den kom i posisjon ikke er årsaken til desillusjonen, kan regjeringens løfter før den kom i posisjon ha bidratt til urealistiske forventninger. I en valgkamp vil partiene presentere sine løfter i en stadig mer intens konkurranse med de andre partiene. Resultatet kan bli politiske overbud der vinneren av budrunden også er vinneren av valget. Nedgangen etter valget kan dermed skyldes at listen ble lagt for høyt før valget. En slik prosess bør ha særlig grobunn i norsk politikk. I en oljeøkonomi vil det være en gedigen avgrunn mellom hva velgere forventer at politikerne kan gjøre og hva økonomene sier de bør gjøre.

De borgerlige taper mest?

Ifølge enkelte utenlandske forskere skal kostnadene ved å regjere være spesielt høye for sosialdemokratene. Argumentet er at det eneste som kan måle seg med de radikale løftene sosialdemokratene går til valg på, er den påfallende graden av ansvarlighet som utvises når de først er kommet i posisjon. I Norge har nok ikke denne forklaringen så mye for seg. I etterkrigstiden har det nemlig vært de borgerlige partiene som har tapt mest på å sitte i regjering. Dette kan ha sammenheng med at det tross alt har vært ganske få slike regjeringer. Velgernes forventninger til en regjering med nye fjes og nye løfter vil være ekstra høye inntil de innser at vi alle egentlig er sosialdemokrater.