Men det foregår nok en langt mer omfattende tautrekking når det gjelder prinsipper, både hva gjelder retningslinjer fra partiprogrammene, og innen den hestehandel som utspiller seg i de såkalte samarbeidende partier. Iblant synes det også å være retningsgivende ikke å stemme for forslag som kommer fra politiske motstandere, selv om man i utgangspunktet kan være enig rent prinsipielt.

Hovedoppgaven for enhver folkevalgt bør være å bidra til å skape et så godt samfunn som mulig innenfor de rammer man må rette seg etter. Så blir det uvegerlig slik at et utall valg må foretas, og disse valgene skaper følgelig det maskepi man ofte kan observere under møtene i bystyret.

Ta nå for eksempel kjøkkenreformen: Her skulle man tenke at alle — absolutt alle - tok utgangspunkt i de eldre og pleietrengendes ve og vel: at man skulle gi dem et bedre liv. Har de fått det? Jeg skal ikke kunne vite noe om dette, for det foreligger ingen rapport om saken. Men det er nevnt i mediene at mottakerne av den storkjøkken-produserte maten må betale for transportutgiftene. De tradisjonelle kjøkken som tidligere fantes på alle institusjoner, moderniseres etter tidens behov, og nye «hjem» planlegges og bygges uten den sosiale faktor som et kjøkken avgjort spiller i et hjem. Med andre ord reduseres det sosiale aspektet ved institusjonsliv, samtidig som beboerne må betale mer for sitt daglige brød. Dette må være en uverdig utvikling! Nå er det riktignok slik at de som ønsker det, kan få sine middager levert fra tradisjonelle kjøkken. Da må det selvsagt betales enda mer. Men skal man slå seg til tåls med slik ordning, nøres det opp under forskjellen mellom fattig og rik. En minstepensjonist har selvfølgelig ikkje råd til dette alternativet.

Et annet eksempel på konsekvenser av politisk kyndighet eller mangel på sådan: Kommunikasjon. Man er selvfølgelig opptatt av at byens befolkning ikke skal ta skade av forurensning. Dette har da heldigvis ført til regulering av gjennomfartstrafikk og mindre bilisme i gatebildet, noe alle nyter godt av. Så foregår det naturligvis en stadig hektisk diskusjon om parkeringsplasser og -hus. Noen tenker som så at det totale antall parkeringsplasser skal være konstant: dvs. at den fremtidige parkeringskapasiteten i Klostergarasjen skal eliminere tilsvarende kapasitet på gatenivå. Dette er kanskje en edel tanke, men hva med handelsstanden i byens midte? Allerede har vi registrert at reguleringsplaner og politisk styring har skapt ruvende kjøpesentra i forstedene, der beboerne får tilbud på absolutt alt de måtte trenge. Faktisk er komforten så bedagelig at man bare trenger å dra til sentrum for å feire 17. mai og gå på museum eller kulturelle forestillinger. Det blir da et sentralt spørsmål om byens sentrum er tjent med en slik utvikling. Vil vi ha en bykjerne som presenterer Bergens kulturelle rikdom omgitt hovedsakelig av banker, restauranter og gatekjøkken? Bør ikke byens sentrum også være for den tradisjonelle kjøpmannen, for dem som bor i forstedene og for dem som bor på landsbygda? Mange - både i og utenfor byen - ser på Bergen som sin by. Kanskje ville det være en idé å la flere komme dit i egne biler, øke parkeringskapasiteten. For folk har biler i vår tid, og de vil bruke dem. Offentlig kommunikasjon er ikke noe alternativ så lenge man ikke gjør noe for å redusere billettprisene, men tvinger selskapene inn i bedriftsøkonomiske modeller.

Byen har mye å vise frem og å være stolt over, la meg endelig få sagt det! Det er bare det å føye til at man endrer ikke på det som er bra - for ikke å si perfekt. Det må bli der det trengs et løft at politikerne bør komme inn. Derfor var det en desto større skuffelse for meg at bystyret gikk imot å gi et håndslag til de narkomane og deres pårørende. Argumentene her var mange og delvis besynderlige. Toppen på manglende innsikt ga seg til kjenne hos dem som mente at etablering av sprøyterom ville legalisere narko-misbruk! Hvor er det da blitt av den politiske omsorg for medmennesket? Er det høyverdig å la de narkomane fortsette å gjemme seg og sin elendighet?

Dette burde være et samvittighetsspørsmål i bystyresalen .

Fra tid til annen hører man om politikerforakt. Den - vil jeg hevde - bygges opp gjennom den likegyldighet som legges for dagen i slike etisk grunnleggende holdninger. Det er på tide at folkevalgte tar sitt ansvar alvorlig. Samarbeid på tvers av politiske skillelinjer er langt viktigere i dagens Bergen enn at hvert parti driver sitt eget spill.

Av Siv Vågsholm,

medlem Venstre

vara til bystyret