Av Eli Sissel Kalleklev,Askøy

Politikerne mener vel at vi vanlige dødelige har gulvur – veggur – armbåndsur – fingerur lommeur – vekkerur og smykkeur. Tiden kan leses på mobiltelefonen og på PC-en og vi skulle vel ha nok med det!

En rundtur i sentrum avdekker at Bergens Tidende har forsynt oss med tiden utover hele Torgallmenningen så lenge jeg kan huske, og NKP-bygget (nå Hordaland fylkeskommune) viser oss tiden og temperaturen i røde glimt.

Bystasjonen viser oss tiden, og over Torget får vi i perioder tiden og temperaturen servert i grelle neonfarger avbrutt av SISTE – SISTE og «Coca-Cola makes fun».

Urmakerne har etter hvert måttet tildekke sine butikkvinduer med gitter for å hindre glassknusing og tyverier. De store Certina-klossene ser vi fremdeles, men de må nok snart ikles skuddsikker vest om natten, hvis ikke noen finner det for godt å kunne bruke dem som kjøkkenur!

Nå nærmer vi oss ordet!

Rådhusklokke!

Dette vakre ordet smaker riktig i min munn!

En skikkelig rådhusklokke med baklys som gjorde det mulig å lese tiden i mørket og som ville heve en grå betongkoloss til et rådhus.

Og tenk om vi kunne fått et aldri så lite klokkespill slik de har det i hovedstaden!

Over tid ville dette ha endret bergenserne.

Se for deg en av de fineste sommerdagene når alle menneskene har forlatt husene sine og vandrer i byen som er kledd i en fargerik blomsterprakt og vakre klokketoner forteller tiden.

Da ville alle stemmene svinne bort en stund og alle ville vende blikket mot Rådhuset som sendte ut liflige toner, og kanskje ville man over tid låne øret litt oftere den veien.

Og «ordet» ville ikke lenger være forbudt!