Danmark er nok både lettet og stolt.

Endelig begynner landet å få en rockescene som vekker oppsikt også i resten av verden. The Raveonettes flyr høyt på hypens berg-og-dal-bane. Kashmir er blitt helter på hjemmebane. Og i Mew har danskene endelig et band som ikke bare lyder vakkert, tøft og egenartet, men også har potensial til å lage rockekunst av varig verdi. At bandet stort sett innfrir på konsert gir håp om at de kan få vokse seg store også.

Konsertlyden til Mew viser seg å være røffere, mindre raffinert og nyansert enn på plate. Det som likevel skinner gjennom er bandets særpreg, deres umiskjennelige kombinasjon av låter, lyd og — aller viktigst - stemme.

Vokalist Jonas Bjerre synger som et guttebarn, en Sølvgutt som har rømt og gitt seg hen til rocken. Stemmen hans svever høyt der oppe - klar, vakker og så lys at man begynner å bekymre seg for at brusglasset skal sprekke. Mens tekstene smaker av melankoli, lyder vokalen frisk og ny, slik at helheten føles både oppløftende og bedrøvet på samme tid. Badet i ekko får guttestemmen et tiltrekkende fremmed preg over seg.

Midtveis drar Jonas en sang alene med kassegitaren og viser at stemmen lyder flott også når bandets massive gitar- og synthvegg forsvinner. Det er imidlertid det solide lydtrykket som gir liv til musikken. Mens sangstemmen svever høyt der oppe, durer gitarene på nedenfra. Akkurat som My Bloody Valentine, Ride, Sigur Ros og andre har Mew lært seg å beherske gitarstøy og sette det i system. Der så mange band bare pøser på med uskjønn skurring, har dette lydøset farge, dybde og variasjon. Lydbildet gjøres så komplett av et lag med susende synth- og keyboardlyder som legger seg mellom stemmen og gitarene.

All denne vellyden ville likevel vært bortkastet dersom den ikke ble utnyttet av sangene. Heldigvis har Mew gode, til dels fenomenale låter, som «156», «Behind the Drapes» og den nesten boyband-aktige balladen «She Came Home for Christmas». Gode melodier, intrikate arrangement og hyppige skifter av takt og tempo holder interessen oppe.

Samtidig er det tydelig på de svakere nummerne at også Mews formel kan repeteres noen ganger for mye. Bandet har heller ikke den store tilstedeværelsen på scenen og overlater det meste av publikumskontakten til videokuttene som flimrer på veggen bak dem. Det er dog ikke så mye å klage over: Mew vil nok vokse seg både tryggere og større - og på sitt beste er uansett musikken deres til å lukke øynene og drømme seg vekk i.

ANMELDT AV

ERIK FOSSEN

VAKKERT OG TØFT: Med den lyse, skjøre stemmen til Jonas Bjerre (i midten) og et behersket, støyende lydbilde har danske Mew det særpreget som skal til for å bli mer enn lokale nordiske helter. Onsdagens konsert på Garage var både utsolgt og flott.

FOTO: HELGE SKODVIN