Av Stein Sandemose Bårdsen, kunstformidler

Bergens Tidende vigler verken til krystallnetter eller forakt for etniske eller politiske grupperinger.

Min overskrift er likevel ikke langt unna BTs egen praksis: overskriften «Barbie-beina må skiftes ut» er førstesidens hovedoppslag 14.11., under vær av skandale. Hvilke Barbie-bein?

Mattel (selskapet bak Barbie-dukken) fikk iverksatt forføyninger mot rockegruppen Barbie bones for deres respektløse bruk av navnet, men forholdt seg selvfølgelig stille i forbindelse med naziforbryteren Klaus Barbie og rettssaken mot ham.

I dette tilfellet gjelder det verken jødeutrydderen eller rockerne, men de slanke beina til verdens mest solgte dukke. Sammenlikningen som en kunstanmelder i BT gjorde mellom Barbie-dukkens bein og Bård Breiviks søyler på Torgallmenningen var snedig — morsom, og kanskje ikke så lite treffende, men anmelderen hadde trolig ikke noen ambisjon om virkelig å gjøre søylene til Barbie-bein. De var jo ikke Barbie-bein. De bare liknet litt. Men Bergens Tidende gjorde dem fra da av til Barbie-bein. På samme måte som Bergens Tidende gjorde Kirkebys skulptur ved høyteknologisenteret om til pissoir, eller Elsebet Rahlff til eldreplager og sadist i forbindelse med en ikke helt vellykket utsmykning av Ladegården sykehjem en gang på åttitallet.

Kanskje maner slike observasjoner til kritisk ettertanke - i alle fall for meg som leser. Hvordan skjøtter kulturbyens største avis sin kulturjournalistiske oppgave? Er det slik at de reiser jubalong-journalistikken hver gang det er festspill eller andre potensielt patriotiske kulturøvelser, men ellers farer med harelabb og slengeleppe? Er det slik at litteratur- og kunstkritikk blir ivaretatt av de hovedfagsstudentene som i en universitetsby til enhver tid er for hånden, eller holder landets fjerde største avis seg med en stall habile kulturjournalister og frilansere? Er avisen kulturens støttespiller mot populistiske kunst-brønnpissere, eller er den selv en kulturell brønnpisser?

Er avisens kulturjournalistikk et talerør for den faglige refleksjonen og den saklige kritikken, eller er den befengt med politikk- og sportsjournalister som er flasket opp på Brann og lokalpolitikk, og ser sitt snitt til å gjøre retoriske ballespark hver gang noen i kulturfeltet stikker seg frem?

Vil Bergens Tidende igjen kalle mannen for «Hallik-Frank» neste gang Frank Tandberg skriver bok? Skal kanskje ikke sette mye på det, men den kunne fort bli fattig som ville vedde imot.

En tysk minister sa en gang at «når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol». Det var ikke Klaus Barbie, og kanskje har det lite med Barbie-bein å gjøre, men tro ikke derfor at det ikke kan ha en virkning på opinionen når byens største avis konsekvent kaller en søylerekke for en samling plastdamebein.

Denne type retorikk skaper selvsagt ingen krystallnatt, men æren for det ligger i alle fall ikke hos BT.

Det er interessant å lese om problemene med søylene på Torgallmenningen, men det er ikke like interessant hva Breivik sier når journalisten forsøker å tvære saken utover og vil ha kunstnerens kommentar til insinuasjoner om folkelig mistillit. Men «Nå gidder jeg ikke snakke med deg mer» er jo ganske tøft da. «Barbie-Bård ber Barbie-BT dra til helvete» ville vært enda tøffere. Kanskje neste gang?