Debatt

Av Anne Karin Årvoll

Ja, hva er det nå? kan du spørre. Det er jo så mye som skjer rundt omkring oss. Ikke bare der vi bor i vår gate, på vårt sted, i vårt land eller i andre land for den saks skyld. Vi blir jo fôret med informasjon om alt og ingenting som skjer rundt i hele verden flere ganger for døgnet. En del gode nyheter, men mest dårlige nyheter dessverre. Aller verst er de nyhetene som får hele vårt indre i opprør og som forteller om hendelser som er i ferd med å skje.

I BT 20. august på Verden-siden kan vi lese «Opprettholdt steinings-dom. En islamsk domstol i Nigeria opprettholdt i går en dødsdom mot en kvinne som fikk barn utenfor ekteskap. Kvinnen er dømt til døden ved steining. «Allah-u-akbar» (Gud er stor) ropte tilhørerne da dommer Aliyn Abdullahi leste opp kjennelsen, som sier at Amina Lawal skal henrettes så snart hennes åtte måneder gamle datter Wasila er avvent». At det går an? Det er jo barbarisk!

Men det går tydeligvis an. I avisen kan vi lese videre. «Hun var skilt og ble senere gravid, men ifølge lovfortolkningen er hun likevel skyldig i ekteskapsbrudd. Sharia-domstolen ga forsvarerne 30 dager til å anke til nigeriansk høyesterett. Hvis dommen mot Lawal blir stående, blir hun den første som får denne straffen i Nigeria.»

Jeg blar videre i min BT og tenker at dette er dom nr. 2 som er avsagt og hvor en kvinne er rammet etter at de innførte sharia-lover. Dersom jeg husker riktig vakte den første dommen så stor motstand i folkeopinionen, at man klarte å få dommen omgjort. Jeg håper dette også skjer i dom nr. 2. Men jeg har denne artikkelen i bakhodet hele dagen.

Senere på kvelden ser jeg til min lettelse at Wenche Foss også har reagert på det som er i ferd med å skje. Takk og pris, jeg er ikke alene om å bli opprørt, og når Wenche Foss blir det, «vår alles elskelige diva,» så går det ikke an å få presentert vår indignasjon på en bedre måte.

Jeg går lettet til sengs den kvelden. Nå er arbeidet med å hjelpe forsvarerne til Amina Lawal i gang, og folkeopinionens motstand mot denne form for urettferdighet er i ferd med å reise seg, tenker jeg.

Men min sjel lar meg ikke hvile. Jeg hører ikke noe om denne saken i mediene, og jeg får ikke fred. Gjør alle som jeg, og tror at alle andre tar tak i dette? Tiden er knapp. Dersom vi ikke handler fort, kan det bli for sent å redde Lawal. En telefon til BT bekrefter mine bange anelser. På stående fot kan de ikke gi meg et beroligende svar om at en eller annen form for aksjon er i gang. Det er fint at folk engasjerer seg, får jeg høre fra en både vennlig og hyggelig person i BT. Kan jeg skrive et leserinnlegg om dette? Jo, det kan jeg og her er det.

Men et leserinnlegg er ikke nok. Derfor ber jeg alle som har mulighet til det: Bry deg om det som er i ferd med å skje med Amina Lawal. La trosretning være trosretning, la Nigeria være Nigeria, men her er det snakk om et medmenneske som på grunn av at hun lever på et sted hvor det nå er innført en annen form for lover og regler, blir utsatt for en urettferdig behandling hun ikke har fortjent og som for oss fortoner seg som både meningsløs og barbarisk.

Jeg utfordrer derfor både organisasjoner, politiske myndigheter og enkeltpersoner til å gjøre noe. Bry deg! La oss ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.