Forbundskansler og sosialdemokrat Gerhard Schröder laget valgkamp på sitt nei til tysk deltagelse i en krig mot regimet i Irak. Forholdet mellom Berlin og Washington ble så surt at det falt naturlig å tenke på kulden mellom USA og Sovjetunionen i gamle dager.

Til sammenligning fremsto den amerikansk-russiske forbindelsen som grei. Riktignok avviste president Vladimir Putin en USA-bestemt krig mot Irak, og USA ville ikke at russerne rykket inn i Georgia som ledd i det russerne kaller en krig mot terrorister, for Georgia ledet av perestrojka-klassikeren Eduard Sjevardnadse var nesten blitt en amerikansk klientstat på vei inn i NATO. Men Moskva og Washington la vekt på at dette var en uenighet mellom venner. De spilte på lag. Kunne de dele på det, Georgia til Russland og Irak til USA? Man spurte.

Slik Moskva snakket før

Schröder var krass og snakket om eventyrpolitikk og mente amerikansk eventyrpolitikk. Under den kalde krigen brukte Moskva slike ord om det som kom fra Washington.

Det hevdes at George W. Bush liker eller misliker folk, at han er en mann med sterke sym— og antipatier, og nå fikk den tyske kansleren unngjelde. Schröder ble frosset ut av det gode, amerikanske selskap. På NATOs forsvarsministermøte følte den tyske forsvarsministeren seg som en nordmann på et EU-møte. USA var opptatt med viktigere ting enn å jatte med håpløse tyskere.

Etter valget skal misstemningen vekk. Schröder kan ikke godt mene det motsatte av hva han mente under valgkampen og må berge seg med den vennskapelige uenighet. USA og Russland påstår at de klarer det. Og så kan Berlin la det stå åpent at dersom FN ikke får det til, i Irak, er forutsetningene endret. Hva FN vedtar i en slik situasjon er av prinsipp noe annet enn eventyrpolitikk.

Bush-administrasjonen gir beskjed om at den fortsatt ikke er fornøyd med den tyske holdningen, ventelig er her for lite botsgang: Den tyske regjeringen må gjøre sitt standpunkt enda klarere. Det må bety bringes nærmere det amerikanske standpunktet, knapt det Schröder hadde under valgkampen, for da var problemet at det han sa var litt for klart. Schröder og hans utenriksminister, Joschka Fischer, lover å rydde unna tvetydigheter og misforståelser. Et nei til Irak-krig kan ikke misforstås. Men kanskje forstås som et betinget ja, hvis FN sier det først.

Mye arbeid gjenstår før det amerikansk-tyske forholdet blir normalisert, påpekte Bush-administrasjonens talsmann denne uken. Før alt blir som under den kalde krigen, da den tyske forbundsrepublikken lot USA føre forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Magasinet Time former Europas spørsmål slik: «Er dette måten å bygge en koalisjon på?» Antakelig ikke, men det er måten for en selvbevisst supermakt uten konkurranse. Igjen ses Bush-administrasjonens hauker, som med presidenten på laget snakket om krigen mot Irak og underveis erklærte Tyskland politisk krig. Utenriksminister Colin Powell ville unngå krigen mot Irak og satte neppe pris på den mot Tyskland heller.

Arafat assosiert medlem

Det virket som om Tyskland var i ferd med å innlemmes i ondskapens akse og at Bush hadde fått det samme hatforholdet til Gerhard Schröder som til Saddam Hussein. Ille for Schröder. Det er lettere å være diktator i Pakistan, som beviselig har utviklet masseødeleggelsesvåpen og denne uken igjen testet raketter som kan bære dem. Men Pakistan er alliert med USA mot internasjonal terror. Og selv full av fundamentalistisk spenning med terrorutløp.

Bush-offisielt består ondskapens akse av Irak, Iran og Nord-Korea, med Yasser Arafat og hans palestinske selvstyre som assosiert medlem, og derfor godtok Bush at statsminister Ariel Sharon helmilitariserte den israelske politikken overfor palestinerne.

Han måtte be Sharon ta det med ro på Vestbredden og fortalte verden at han befalte ham å stanse. Noe Sharon gjorde, og ikke gjorde. Nå er turen kommet til Gaza, fortsatt ubeleilig når USA skal ha arabiske land med seg mot Irak. De får ikke USA med seg mot Sharon. De liker brysomme palestinere like lite som Sharon gjør, og Arafat dobbeltspiller med ordbruk og voldsbruk. Men den israelsk-palestinske konflikten er der som et press, for eksempel når Bush heller vil snakke om Irak.

Talsmenn for presidenten sier at det Sharon gjør i Gaza ikke er nyttig for freden i Midtøsten, inkludert krigen mot Irak. Det minner om intervjuer med forsiktige statsvitere, selv om det uttrykkes «dyp bekymring» over militære angrep i et tett befolket, sivilt område, underforstått, det er ikke et angrep i Gaza man kritiserer, for angrep går an til forsvar mot terror i Gaza som på Vestbredden, men at det traff så mange sivile.

Sterkere meninger får man ha om den tyske regjeringen, for det er ingen tvil i USA om at Sharon står på den harde linjen overfor Irak også. Israels statsminister har lettere adgang til Det hvite hus enn Schröder etter det tyske valget.

Én vei, med unntak

Bush-USAs allianser går én vei, til USA, med unntak av den amerikansk-israelske, som også innebærer at Israel former amerikansk politikk. Reaksjonen på begge deler kom gjennom FN, og da måtte også Bush gå den veien, til Sikkerhetsrådet. Det var en innrømmelse balansert med at USAs tyngde får vetomakter som Frankrike og Russland på gli, som det uttrykkes. Intet må utelukkes, sier den franske statsministeren. Heller ikke makt, i FN-regi, dersom Saddam Hussein gjør livet umulig for våpeninspektørene.

Sikkerhetsrådet gjør land som Frankrike og Russland synlige i verdenspolitikken, men da må ikke USA gå helt utenom FN, og det betyr at da kan ikke FN gå helt utenom USA. Dette er møtet mellom USAs «tilkall politiet!» og Europas «også Saddam Hussein vil gå over». Går Tyskland over? Det må Washington og Berlin finne ut.

NEI, sa Gerhard Schröder. Nå skal den korte teksten utlegges.

Georg Øvsthus