Noen klarer det nesten, men ingen klarer det helt. Slik er det med ensidige industristeder i Norge, og de fleste andre land. Noen klarer å omstille seg før det er absolutt, og ugjenkallelig, for sent. Men tilbake til storhetstiden kommer de aldri. De som klarer seg har hatt staten, eller et Norsk Hydro i ryggen, eller de har åpnet dørene for fantasifulle gründere.

Ungdomseksport

I Narvik holdt lammelsen og apatien på å feste grepet for godt etter at malmtransportselskapet Luossavarra-Kiirunavarra Aktiebolag (LKAB) begynte å hive så sørgelig etter pusten. De første malmtogene tøffet ut fra Narvik for nærmere hundre år siden. Et helt samfunn vokste frem rundt jernbanesvillene.

Malmen finnes fremdeles i Narvik. Togene også. Men det er ikke så mange som jobber med det lenger. Det er ikke så mange som tenker på malm i det hele tatt når de hører «Narvik» lenger. De tenker på et av de råeste skistedene i Norge, på off-piste-paradiset over havet, og på mesterskap i alpint. Det var noen svensker som tenkte tanken. Narvikværingene lot dem få prøve seg. Nå er Narvik blitt sentrum for det meste av heftig utendørssport.

Narvik vil neppe bli som det var, verken i omfang eller i sammensetning av befolkning. Men Narvik har vist for seg selv og omverden at samfunnet er liv laga. De har vist at det er mulig å skape en ny fremtid basert på fortrinn som er vel så viktige som billig kraft og malm, nemlig en natur det ikke finnes maken til i verden.

Betalte samfunnsgjeld

Staten eide jernverket i Mo i Rana, og staten tok ansvar da tiden rant ut for den tradisjonsrike industrien. Det vil si at staten sørget for å få noen statlige arbeidsplasser til Mo, noe som kunne demme litt opp for dem som forsvant.

Der Mo i Rana fikk mer enn sympati og en støttende hånd fra staten, fikk Rjukan-samfunnet hjelp fra industriherren Norsk Hydro da fremtiden begynte å spille stedet et puss. Noen lukrative kraftkonsesjoner gjorde det vanskelig for Hydro å avslå å hjelpe da det begynte å butte imot. Sammen med innbyggerne i Rjukan etablerte selskapet nye, og mindre virksomheter, som Hydro selv ble en viktig kunde til.

Odda har ikke noen stat, eller et Norsk Hydro med samfunnsgjeld, i ryggen. Odda må klare seg selv. Denne uken gikk noen økonomer ut og sa at Odda ikke har vært særlig flink til akkurat det. Odda lever i fortiden, og tror man kan løpe til staten når det butter imot. Gründerånden er ikke blitt dyrket. Når det var noe tok smelteverket, eller staten, seg av saken.

Økonomene ble møtt med harme. Noen følte seg urettferdig behandlet, og har sikkert god grunn til det. Men kanskje har økonomene tross alt rett i at Odda-samfunnet har sett skriften på smeltehallsveggen lenge, uten at noe av betydning er blitt gjort for å svare på det. Om innsatsen har vært stor, har effekten uansett vært begrenset.

Ungdomsflukten

Selv om alle gode krefter hadde vært enda mer fremsynte i Odda, er det naturlige grenser for hva de kunne fått til. Og selv om staten, mot formodning, skulle gå inn og investere i smelteverket i Odda, er alle enige om at det ikke er der arbeidsplassene vil yngle i fremtiden. Ikke i Odda, ikke noen steder. Prosessindustrien er viktig for Norge, ingen krangler på det, men den er blitt viktigere i form av valuta enn i form av arbeidsplasser. Det behøves simpelthen færre hender til å produsere de samme tonnene. Industrien vil bestå, men rollen blir en annen. Hjørnestensbedriftenes tid er over, lenge leve industrien.

Selv om hjørnestensbedriftene skulle leve i samme omfang noen tiår til — og det er det ingen som tror at de gjør - er industrisamfunnenes problemer like såre og tydelige. De unge drar, og har gjort det lenge.

Det er lenge siden talentfull ungdom ble en av de viktigste eksportartiklene fra steder som Odda, noe som er et symptom på hva samfunnet innerst i Sørfjorden sliter med. Ensidige industristeder er ikke attraktive for unge kvinner, og de er ikke attraktive for unge menn med utdannelse. Det er ikke engang sikkert at noen har sviktet i forsøket på å få dem til å bli, eller å komme tilbake. De drar, ikke bare fordi de ikke kan bli, men fordi de ikke vil bli.

Regionhåpet

De som bosatte seg i Odda, Ålvik, Høyanger og Rjukan, gjorde det fordi storsamfunnet oppfordret dem til det. Her kunne de skape seg en fremtid, her kunne de bidra til at resten av samfunnet tjente kroner og valuta på kraftfortrinnet vårt. Da virker det urettferdig at storsamfunnet sier «klar dere selv!» når det røyner på. Riktignok bidrar samfunnet med et og annet utviklingsfond, men mange av de dystre spådommene om industristedenes manglende fremtid går sakte, men sikkert i oppfyllelse. Det er ikke bare storsamfunnet som er blitt stående litt betuttet og se på.

Det betyr ikke at det ikke skjer noe på steder som Odda, for det gjør det selvsagt. Men det blir så usynlig i den evige sangen om industriarbeidsplasser, prosesser og råvarepriser.

Men kanskje er det et slags håp, for noen av stedene. Odda for eksempel. For det er ikke bare industrisamfunn med hjelp fra staten, Norsk Hydro eller svenske gründere som har klart seg. Samfunn som utgjør et naturlig regionalt sentrum har også større sjanse for å klare seg når den tradisjonelle industrien blir mindre viktig. Det kan Odda klare å bli. Men da må harmen mot økonomene og alle som kritiserer Odda-samfunnet kanaliseres i en annen retning. Da må harmen bli kreativ, og det må bli viktig å markere at, pokker heller, vi skal vise de kjepphøye teoretikerne i byen!