Steinar Hansson

1994 var verken begynnelsen eller slutten på en epoke; det var bare et år helt for seg selv — i Norge. Tilfeldige sammentreff av begivenheter akkurat det året skapte en tilsynelatende helhet, nemlig at det var typisk norsk å være god.

Folkeavstemningen om EU-medlemskapet ble ikke lagt til 1994 fordi vi samme år arrangerte De olympiske vinterlekene. Drillos kom ikke til VM på grunn av suksessen på Lillehammer; det gikk ikke godt i norsk økonomi akkurat på denne tiden på grunn av at vi hadde vist verden vinterveien i skiløypene. At alt gikk så bra, hadde heller ikke særlig mye å gjøre med at vi hadde en statsminister som de fleste følte stolthet over å ha, ikke minst fordi omverdenen beundret henne.

Men om det ene hadde lite å gjøre med det andre, ble det likevel et mønster i veven. Vi ble så inderlig gode det året, for ikke å si selvgode. Om det ikke var typisk norsk å være god, så ble det iallfall typisk norsk å ha det godt.

Året 1994 minner om en tilbakelagt ungdommelig rus. Vi husker spenningen og sitringen, både den som bandt oss sammen på Lillehammer og den som splittet oss omkring EU. Ja, det må ha vært en rus, fordi alt det som skjedde i 1994 har hatt så lite å gjøre med livet slik det har artet seg siden. Samtidig som rusen var god, var den trygg, en kombinasjon man bare sjelden blir forunt å oppleve.

Som folk sa vi trassig nei til det fellesskapet våre naboer og resten av Europa bygd opp da året nærmet seg sin slutt. Vi trengte ikke unionen, det var den som trengte vår olje og fisk. Det var også året da fotball-landslaget nådde frem til VM-sluttspillet for første gang siden krigen. Hvilke forventninger ble ikke Drillos til del før avspark i USA! Vi var favoritter i hjemlig presse. Hvem andre hadde slått ut England enn oss?

I 1994 var økonomien i sikker bedring etter noen magrere år. Arbeidsledigheten sank om kapp med rentesenkningene. Til og med norsk industriproduksjon var i ferd med å komme i vekst, inn i en kort periode som både kan betegnes som den første og siste på mange år med et økende antall industriarbeidsplasser. «Solidaritet» var arbeidslivets felles alternativ - så lenge det varte.

Og så hadde vi fremdeles en statsminister med autoritet, både hjemme og ute. Og kongen stilte i boblejakka, trygt og folkelig, lenge før Aris tid. Ja, 1994 var så godt norsk på så mange områder at det faktisk var det ene året Carl I. Hagen var nærmest usynlig - også det for første og siste gang.

Mye har gått skeis siden 1994. Det er som vi følger Espen Bredesens kurve fra gullet på Lillehammer til stadig nye sesonger med hopping på kulen, før ingen lenger bryr seg om hva som skjer i den sporten. I politikken har kul-hopperne stått i kø i årene etter Gro. I økonomien har raidere og rene kjeltringer fått boltre seg med andres penger, mens dyktigheten hos de hederlige ikke lenger måles i hvor mange arbeidsplasser de har skapt, men hvor mange de har kvittet seg med.

Svake hoppere og skøyteløpere vi ikke kjenner navnene på, er naturligvis ingen nasjonal katastrofe. Det er heller ikke alt som skjer i politikken og økonomien. Noe godt kommer alltid ut av nye tider og skikker. Verre er sannsynligvis vår plass i verden, eller nærmere bestemt vår manglende plassering i Europa. Inntil det aller siste virker det som mange har tviholdt på stemningen fra 1994 når det gjelder troen på at det er best å stå mest mulig liten og alene når alle andre forsøker å skape noe helt nytt rundt oss. Men hva har vi egentlig igjen for denne stolte staheten, foruten de høye rentene og den drepende kronekursen?

Det er noe sårt som skjer i landet. Plutselig er flertallet åpenbart blitt veldig positivt innstilt til EU. Det er løfterikt for den som mener at vi ikke burde ha kastet bort tiden ved å benekte vår plass i Europa i 1994, men det er samtidig en litt trist slutt på det store nasjonale prosjektet fra 94: Annerledeslandet. Hvor ble det av? Fortsetter den tiltagende ja- stemningen, kan 1994-resultatet fort fordampe.

Men sårest av alt er forsøkene på å ødelegge Lillehammer. Siste rest av glansåret skal skrapes vekk. Selv om intet av det som ble insinuert i TV 2-programmet denne uken er sant, er skaden allerede gjort. Det nære utland har allerede fått bekreftet hva det i skadefryd håpet: De selvgode nordmennene jukset, de også!

Mon tro om Gerhard Helskog - som ikke er noen analytiker, men til gjengjeld en fanatiker, har trodd at tiden var inne til å knuse vårt siste store år og våre aller siste nasjonale helter, at også opinionen her hjemme var moden for å være med på mistenkeliggjøringen. Når alt annet av ånden og rusen fra 94 er borte, kunne vel saktens OL-heltene feies vekk. Men der tok du feil av rikets tilstand, Helskog! Uten bevis kommer du ingen annen vei enn til egen fortapelse. Grunnen er sannsynligvis meget enkel: Utøvere som Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss var ikke dopet; det var alle vi andre som gikk i en rus. De var bare gode; det var vi som ble selvgode.