Forskning er ikke et fag for amatører. Forskning er et fag for eliten, de aller, aller beste innen hver disiplin.

Men for få av de aller, aller ypperste ønsker å forske. De søker ikke på forskerjobbene. Når de gjør det, møter de knapt konkurranse, for det er så få andre som søker. Konkurranse møter heller ikke middelmådighetene, når de søker. Det burde de gjøre. For det er ikke middelmådighetene som bringer oss fremover. Innen forskningen er det som med sporten. Der er det enerne som gjelder. Og de koster penger.

Jumbo-Norge

Vi har hørt det før, men det gjelder fremdeles. Mens OECD-landene i gjennomsnitt bruker 2,2 prosent av bruttonasjonalproduktet på forskning, bruker Norge 1,7 prosent. Investeringene i det som skal bygge fremtiden vår har aldri stått spesielt høyt oppe på listen. Vi har hatt det for bra, pengene har trillet inn fra skattkisten i Nordsjøen, og forskning har hatt rykte på seg for å være eneste utvei for særinger uten sosial intelligens nok til å klare seg ute i verden.

Holdningen har endret seg sakte, men sikkert. Debatten om oljeformuen har minnet oss om at den slags gaver lever under press, og neppe har evig liv. Det er blitt moderne å heie på forskningen. Og skal vi tro de hittil så dempede reaksjonene fra standen selv, er neste års statsbudsjett langt fra det verste som er servert i den sjangeren.

Pengene begynner å komme. 600 millioner kroner ønsker regjeringen å bruke på langsiktig grunnforskning. Det betyr blant annet at 200 flere stipendiater skal finansieres, og så langt høres det ikke så verst ut.

Men problemet er ikke at det ikke er så verst. Problemet er at det ikke er best . Og da er det hoder det er snakk om. Skal de 200 stipendiatene klare det som forventes av dem, må de være best. Det er det ikke sikkert at de er.

Får ikke de beste

Interessen for vitenskapelige stillinger ved høyskolene og universitetene er var større før enn nå. Nå er den laber. Forskerforbundets rekrutteringsundersøkelser viser at hver utlyste vitenskapelig stilling har knappe to søkere bak seg. Lederen i Forskerforbundet, Kolbjørn Hagen, er selvsagt bekymret, og sammenlikner situasjonen med utlysninger fra private bedrifter.

— Hadde dette vært private bedrifter som fikk to søknader til hver jobb, ville alle vært enige om at sjansen til å få ansatt kvalifiserte folk hadde vært liten, sier Hagen til bladet Forskerforum. Sjansen for å finne de ypperste av de ypperste i et slikt utvalg er da også begrenset. Flaks kan man ha, men det lave søkertallet tyder på at mange aktuelle kandidater forsvinner andre steder.

Det gjør det. De forsvinner til arbeidsgivere som kan gi dem god betaling, gode arbeidsvilkår, og gode muligheter for videreutvikling. Det er særlig innen odontologi, psykologi, teknologiske fag, jus og økonomi at næringsliv og andre arbeidsgivere stikker av med stjernene. De trengs der også, men forskningen er helt avhengig av å beholde noen av dem.

Billige akademikere

Og, jo da, det handler i stor grad om lønn, der som ellers. Og som ellers i offentlig virksomhet, handler det om hvilken frihet, evne, eller lyst institusjonene har til å bruke lønn som gulrot for å få de beste.

Lønnsnivået til toppene i akademia er ikke særlig imponerende sammenliknet med kollegene i andre høykostland, kunne førsteamanuensis Geir Høgsnes fortelle i BT i går. Faktisk ligger Norge nederst på også denne OECD-statistikken; lang utdanning premieres ikke spesielt godt i Norge. Det passer tilsynelatende godt inn i en tradisjon med relativt små lønnsforskjeller. Utfordringen er at forskjellene kan bli så små at motivasjonen for å satse på en akademisk karriere forsvinner.

Sammenliknet med tallet på studenter på lavere gradsnivåer, er det oppsiktsvekkende få som ønsker å gi seg forskningen i vold. De beste har mye å velge i, og velger bort forskning og undervisning. Det gjør at nye generasjoner med studenter ikke får den beste undervisningen, og det gjør at grunnforskningen, som fremskrittet er avhengig av, ikke holder så høy kvalitet som den bør gjøre.

Hoder og penger

Universitetene og høyskolene har fått en mulighet til å sjonglere litt med lønnsmidler for å trekke til seg dem de vil ha. Årets lønnsoppgjør ga en pott på to prosent til lokale forhandlinger, noe som i seg selv er en liten revolusjon sammenliknet med tidligere. Men som ellers i offentlig virksomhet er terskelen for å bruke lokale lønnsmidler til lønnsdifferensiering høy. De kjente lønnsstigene følges, og der er det ikke mye å konkurrere med. Skal de skarpe hjernene lokkes til forskningen, må institusjonene venne seg til tanken på at noen hoder er viktigere å friste enn andre. De hodene koster mer, for de har alternativer.

Drømmen om et Norge på forskningstoppen handler først og fremst om hoder. Men når det handler om hoder, handler det uvegerlig om penger også. Det dreier seg ikke om jakten på mest mulig penger, men om at pengene - eller mangel på dem - ikke skal stå i veien for at de faglige utfordringene er avgjørende for hvem som velger forskerkarrieren.