Det er penger i barnearbeid, pornografi, løsslupne miljøforskrifter, tobakk, alkohol, klasebomber og landminer. Skal vi basere pensjonen vår på avkastning fra investeringer i disse dystre bransjene, eller skal vi finne på noe annet? De fleste av oss vil helst finne på noe annet, og politikerne er enige. Spørsmålet er hvordan vi skal få det til. For etiske retningslinjer for oljefondet er ikke bare bare. Det blir vanskeligere jo mer vi diskuterer det. Spør bare finanspolitikerne våre, som i disse dager prøver å sy i hop noen brukbare kriterier.

Overordnede kriterier

Onkel Skrue vet hvordan vi har det. Han vet hvordan det er å ha så mange penger at vi ikke vet hva vi skal gjøre med dem, og han vet hvor store sorger det volder oss når vi står i fare for å tape noen av milliardene, eller zillionene, som det heter i Andeby.

I meningsmålinger har vi nordmenn gitt uttrykk for at vi er villige til å ofre noen kroner hvis vi vet at oljefondet investerer i aksjer med plettfritt etisk rulleblad.

Litt nølende foreslår regjeringen at oljefondet ikke skal investere i selskaper som produserer kjemiske og biologiske våpen, eller i virksomhet som grovt benytter seg av barnearbeid. Det skulle vel i grunnen bare mangle. Så får det heller være at det ikke er så lett å ha kontroll på hvilke av de selskapene vi investerer i som igjen eier andeler i selskaper som driver med dette, og andre skumle saker. Det får også være at vi ikke har mulighet til å kontrollere hvem som leverer råvarer til våre utvalgte investeringsobjekter, eller som handler fra dem. Vi får i hvert fall en følelse av at vi bidrar til noe bra i verden.

Mini-FN

California Public Employees' Retirement System (CalPERS), pensjonsfondet til de offentlig ansatte i delstaten California, har like godt satt seg fore å operere som en slag filial av FN på sin ferd ut i verden.

Med sine nærmere 1400 milliarder investeringskroner klarte CalPERS, USAs nest største pensjonsfond, å utløse et finansielt jordskjelv i Østen i fjor sommer, da det bestemte seg for å droppe investeringer i Filippinene, Indonesia, Thailand og Malaysia. Fondet var ikke imponert over de politiske systemene som selskapene i de nevnte landene må forholde seg til. Det skorter på demokrati, etter deres mening.

Det klinger bra for pensjonssparerne. Men det var ikke gode nyheter for de selskapene i de fire landene som gjør så godt de kan, og som kunne blitt sterke, og hevet en stemme i sine egne samfunn hvis de fikk anledning til det.

Like viktig, om ikke viktigere, som effekten på synderne, er altså effekten overfor dem som plasserer pengene sine i fondene. Det kjennes bra å vite at pensjonen vokser i etisk forsvarlige omgivelser, og reklameeffekten av en slik profil fortjener i hvert fall å nevnes.

Likevel er det altså dem som ikke har noen tro på denne typen siling av investeringene.

Skinnkriterier

Det er først og fremst de mest hardbarkede økonomene, de med debet i venstre hjernehalvdel og kredit i høyre, som står frem med sin skepsis til etiske retningslinjer for oljefondet. De vet nok godt at det ikke er noe sjekketriks, men de har altså liten tro på at dette har noe for seg. De frykter skinnretningslinjer, en etikk som gagner dem som er flinke til å fortelle hvor flinke de er, og som ekskluderer aksjer i selskap som tross alt gjør så godt de kan for å bli flinkere, renere, penere, og mer som vi vil ha dem. Det kan være selskap som trenger nettopp norske oljekroner for å få råd til å gjennomføre de endringene i virksomheten sin som gjør at de blir mer miljøvennlige, eller som gjør at de kan betale arbeidskraft som koster mer enn timesatsen til en 11-åring.

Da er vi over i SV-sfæren, partiet som mener at vi ikke bare skal unngå at oljepengene går til å finansiere virksomhet som vi ellers er mot, men som ønsker at vi aktivt skal bruke oljepengene til å påvirke verden i en bedre retning. Akkurat det er SV alene om å snakke om.

De andre idealistene argumenterer for en etisk plassering av oljepengene fordi det viser seg at vi ikke taper økonomisk på det. Etiske fond gjør det ikke dårligere enn andre fond, det kan representantene for amerikanske pensjonsfond og forvaltere snakke lenge om.

Men smak litt på den. Det er altså et argument for etiske retningslinjer at vi ikke taper penger på det. Men hva hvis det viste seg — og det kan det ennå gjøre - at det koster å investere i henhold til etiske retningslinjer, at det er mer lønnsomt å investere uten retningslinjer? Blir etikken for dyr da? Og hvor går grensen for når etikken koster oss for mye?

Opinionens makt

Det er ikke lett for våre politikere å utforme etiske retningslinjer for oljefondet, i hvert fall ikke hvis de ønsker at retningslinjene skal følges.

Men kanskje er det ikke retningslinjene, og den direkte effekten av dem som er det viktigste. Selv om retningslinjene finnes, er det neppe noen katastrofe om det skulle vise seg at noen av de 625 oljefondsmilliardene våre siver inn i selskaper som har et og annet svin på skogen. Kanskje er det viktigere at retningslinjenes eksistens gjør at overvåkingen av investeringer, og dermed næringslivets atferd, intensiveres. Dermed får vi en diskusjon om hvordan vi kan påvirke næringsvirksomhet i andre deler av verden. Det er den diskusjonen som skaper en opinion av kjøpere og kunder, som, hvis de står sammen og er mange nok, har vist at de kan påvirke selv store, internasjonale giganter til å ta andre enn rene økonomiske hensyn. Kanskje skal ikke retningslinjene være så mye mer enn det, og da burde det være litt lettere.