«Det som var så spesielt med meg, var at jeg slo. Jeg brukte mye vold. Både fordi jeg følte at jeg ikke kunne uttrykke meg godt nok på norsk, og fordi de ikke kunne engelsk godt nok. Derfor slo jeg når folk prøvde å mobbe meg. Og det er det som er et dilemma, ikke sant. Enten må du velge å slå, følte jeg, og være fryktet, eller så måtte jeg bøye hodet, og ta imot, og bare være en nikkedukke som kunne bli slått ned, ikke sant. Jeg valgte selvfølgelig å slå.»

Sitatet ovenfor stammer fra en ung mann som tilbrakte store deler av ungdomstiden sin i Oslo sentrum. «Gjengmedlem», «barneraner», «fremmedkulturell» er ord som ofte brukes for å karakterisere ham, og andre som deltar i byvankermiljøet i Oslo. Et flertall av dem som var, og er, med i dette miljøet, er ungdom med minoritetsbakgrunn. Noen er født i Norge, andre er kommet hit i løpet av barndommen.

Et fellestrekk ved deres historier er fremstillingen av seg selv som «den rettferdige hevner», som tør å konfrontere andre ansikt til ansikt ved tilfeller av urettferdighet. For mange er idéen om «den rettferdige hevner» koblet til egen erfaring med diskriminering på bakgrunn av hudfarge og minoritetsbakgrunn. Reaksjonen på diskriminering blir da en test på personlighet. Den som ikke tar igjen er en 'kylling', mens det å slå tilbake er kjennetegnet for en 'ekte mann'.

Fellesskap i det u-norske Når vi leser om gjengslagsmål i avisene får vi et klart inntrykk av at konfliktene mellom gjengene skyldes at de har ulik etnisk bakgrunn, eller ulik «fremmedkulturell» bakgrunn. Faktum er at flere av klikkene i byvankermiljøet er blant de mest fargeblinde ungdomsmiljøer vi har. Her kan vi finne unge gutter med bakgrunn fra Chile, Somalia og Pakistan i skjønn forening. Vi finner også en del etniske norske jenter i samme miljø. Det de deler er en felles identifikasjon som «utlendinger» eller som «positive til utlendinger» (de «norske» jentene). Guttene identifiserer seg som ikke-norske, som utlendinger som bor i Norge. For dem er klesstil, en bra kropp, dominans over spesielle territorier i sentrum, og jentetekke blant de viktigste markørene for identitet. Det er også disse identitetsmarkørene som etter deres oppfatning i størst grad skiller ulike grupper eller gjenger fra hverandre.

Rendyrket mannskultur

De fleste ungdommer ønsker å bli sett og respektert av andre. I ungdomstiden er det de jevnaldrende som setter standarden, og innpass i den «rette» klikken er for noen et spørsmål om være eller ikke være.

Blant ungdom som ikke bruker fritiden sin rundt Oslo City eller Karl Johan, men som likevel driver med flere av de samme, eller andre, kriminelle aktiviteter; som nasking, sykkeltyveri og tagging, er det ofte en felles oppfatning at byvankerne i langt sterkere grad enn dem selv er opptatt av å synes i bybildet. Byvankermiljøet fremstår derved som en rendyrking av noen karakteristiske trekk for flere mannsdominerte ungdomskulturer. Stilbevissthet, «eierskapet» til spesielle kaféer, utesteder eller områder i nærmiljøet, fokuseringen på kropp, og på tiltrekningskraften overfor det annet kjønn, er karakteristiske trekk.

For ungdommene som er med i byvankermiljøet, dyrkes disse identitetsmarkørene om mulig enda mer enn i andre ungdomsgrupper: kule klær, kvinnelige beundrere, og villigheten til å bruke vold for å forsvare egen gjeng, blir det som teller. Livet med familien leves på siden av byvankerlivet, et liv som kjennetegnes av et her-og-nå-perspektiv, der fremtiden er noe som er uendelig langt borte.

Okkuperer byrom

Mens det er typisk for byvankerne å si at «jeg driter i om jeg er norsk eller ikke» eller at «de norske jentene synes vi er mye kulere enn norske gutter», har mange av dem en historie som røper gjentatte forsøk på, og en higen etter å bli akseptert av norske jevnaldrende. Mens de som i dette miljøet karakteriseres som «kyllinger», finner seg i å bli oversett og usynliggjort av etnisk norske jevnaldrende, er det bildet av «den rettferdige hevner» og «den ekte mann» som byvankerne identifiserer seg med.

Her blir synligheten dyrket til den grad at det å fremstå som en kollektiv trussel i sentrum av hovedstaden blir et modus operandi. Ved å okkupere de mest sentrale rom i hovedstaden, som deler av Karl Johan, Oslo City, og området rundt Sentralbanestasjonen, og ved å ha mange kvinnelige beundrere, de kuleste klærne, og de beste kroppene, kolonialiserer de den norskheten de mener de ikke blir inkludert i.

Verst å være usynlig

Kjernen i budskapet fra byvankerne er at det er langt bedre å bli sett på en negativ måte enn å forbli usynlig. Dette budskapet deler de med flere, både unge og gamle. Slikt sett er byvankernes kolonialisering av noen av de mest sentrale norske rom et uttrykk for en erobring av koder de selv har opplevd som ekskluderende. Niåringen som ikke klarer å lese høyt, og får oppmerksomhet ved bøllete atferd i klasserommet, og den 13-årige jenten som ikke lever opp til det rådende kroppsidealet, og kompenserer med å protestere mot det meste læreren sier, kan tolkes som uttrykk for liknende prosesser. Begge gjør opprør mot kulturelle og sosiale koder de ikke behersker, eller aksepterer som gyldige, og de fremstår heller som bøller, avvikere og bråkmakere, fremfor å gå inn i den usynlige offerrollen.