Den 25.11. var den Internasjonale dag mot vold mot kvinner. Det overordnete tema for dagen: «Tenk deg en verden uten vold mot kvinner». Vi vet at dette er helt utenkelig og vi vet en annen ting — den fysiske og psykiske vold som utøves mot kvinner er begått av menn. Volden er med andre ord kjønnsbestemt. Men i den norske offentlige debatten tør vi ikke si dette høyt og tydelig. Det omtales som om dette er utført av et hittil ukjent kjønn , selv om vi har kunnskap om noe annet. Utrolig - men ikke desto mindre sant. Patriarkatet, eller mannskulturen er et system der menn har den ideologiske, økonomiske og politiske makten. Det betyr ikke at alle menn er undertrykkere - men det betyr så absolutt at samfunnet aksepterer at de har spesielle rettigheter i motsetning til kvinner. Hvordan livsrom og livsglede blir berøvet kvinners liv på grunn av dette, er kjent.

Fra Arendal kommer første frifinnelsesdommen i en alvorlig overgrepssak. Familien var så ødelagt av trusler fra familiefaren at det endte med mord. Det står respekt av at juryen har tatt på alvor kunnskapen om hvor ødeleggende trusler og vold er. Kunnskap som er veldokumentert, anerkjent og arbeidet frem til tross for sterk motstand fra kristenfolket, av blant annet ledende feministiske forskere som Eva Lundgren. Og det står stor respekt av at dommen i Nedenes tingrett var enstemmig, og viser med all tydelighet at de menn som satt i juryen ikke vil bli tatt til inntekt for patriarkatets grusomheter.

Det er mange liknende saker som også viser totalt fravær, innspill og forståelse fra det politiske miljøet. En kvinne har måttet ty til plastisk operasjon, lever på ukjent adresse og tør ikke vitne i saken i redsel for sitt eget liv. Vi verken kan eller vil leve med slike tilstander når det gjelder liv og sikkerhet for jenter/kvinner. Det er veldig alvorlig når kvinners engasjement for å sette søkelyset på denne problematikken blir omtalt som kvasifeminisme. Til det er sakene og kunnskapene om dem for alvorlige.

For å nå målet om at all vold mot kvinner opphører må vi ta et kraftig oppgjør med alle holdninger og handlinger som er med på å legitimere denne volden. Og - vi må våge å ta et oppgjør med mytene som bagatelliserer, forklarer eller rettferdiggjør mishandlingen. Vi må slutte å «tro» at mishandleren er en syk, alkoholisert person - og at kvinnene som blir mishandlet har provosert dette frem, og til og med hevdes det at enkelte kvinner liker å bli slått. Dessuten er det ingen med krav på å bli trodd som i dag kan hevde at dette bare handler om menn innenfor religiøse kretser eller menn av utenlandsk opprinnelse. Søkelyset må settes inn der det hører hjemme, og ansvaret plasseres på en slik måte at menn tar ansvar for denne groteske kulturarven som opprettholder mytene om at kvinnen eies av mannen, og at han nærmest har gårds- og bruksrett til henne.

Den 25. november er det blitt en tradisjon å tenne et lys for hver kvinne og hvert barn som har vært innom Krisesenteret. Det er en måte å sette søkelyset mot volden på. Men, det trengs både politisk vilje og handlingsevne for å få slutt på mishandlingen.

Å være vitne til det totale fravær som hersker i det offentlige politiske rom på dette området er skremmende - og kan vanskelig ses på som annet enn unnfallenhet. Det er ikke kunnskapsmangel som hindrer dem i å ta dette på alvor. Men det trengs å ropes et varsku om at slike viktige saker kommer på dagsordenen - selv om politiske partier gjør sitt beste for å fortrenge den omfattende volden mot kvinner og barn. Den totale tausheten som hersker på dette viktige feltet har ingen mulighet til å overleve lenger!

Av Marit-I. Ørstad

MOT VOLD: Krisesenteret for kvinner i Bergen markerer med fakkeltog mot voldelige menn.<p/> ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ