Da Norsk Hydro solgte Hydro Seafood til nederlandske Nutreco var det få som snakket om betydningen av hovedkontorer og industrielle miljøer, og enda færre som snakket om hvordan staten kunne bruke sin eierandel i Hydro til å påvirke salget. Det ble heller ikke snakket om at sjømatnæringen er en av fremtidsnæringene våre, og at det kunne være nyttig å beholde selskapet i Norge, slik at det kunne være en drivkraft i et miljø vi etter sigende ønsker å satse på.

Det er i det hele tatt lenge siden noen snakket om statlig eierskap som noe annet enn prosenter, antall aksjer, og en fot som skal settes ned hvis noen skulle finne på å flagge ut et eller annet hovedkontor.

Når regjeringen legger frem eierskapsmeldingen i morgen, vil vi få vite hvor staten ønsker å selge seg ut. Men mest interessant blir det å lese om hvor staten ikke vil selge seg ut og ned, og begrunnelsen for det.

Lønnsomhet avgjør

Det begynner å bli noen år siden vi merket noe til staten som eier i norsk næringsliv. Noen husker vagt den tiden da oljeministeren kunne instruere Statoil til å handle fra bestemte verft som vi hadde bestemt oss for å holde liv i, men etter den tid har det liksom ikke vært så mye mer enn en papir— og prosentdiskusjon. Bevisstheten om at norske selskaper, uavhengig av om staten er inne som eier eller ikke, må få drive etter forretningsmessige prinsipper, har sakte, men sikkert sildret over fra høyresiden til godt inn i Arbeiderpartiet i norsk politikk. Selskapene skal drives etter lønnsomhetsprinsippet, fordi man tror det er en forutsetning for å sikre dem et langt liv, der de drives for egen maskin.

Når staten ikke skal blande seg inn i forretningsmessige og strategiske valg, er det ikke så mange områder igjen hvor staten kan utøve eierskap.

Riktignok er det relativ bred enighet om at staten skal bruke eierandelene sine til å sikre at ikke viktige hovedkontor forsvinner ut av Norge. Den slags flytteplaner klarer staten fint å blokkere med en eierandel på 33 prosent, eller negativt flertall. Altså må det være andre argumenter som ligger til grunn for ønskene om eierandeler på både 50 og 70 prosent. Akkurat hva disse andre begrunnelsene består i, er det ikke alltid like lett å få øye på. Da er det lettere å se at det sjeldnere enn unntaksvis skjer at staten går på tvers av de private aksjonærenes ønsker. Staten eier, men det betyr i praksis ingenting.

Eier mest i Europa

Utgangspunktet for enhver debatt om statlig eierskap er som regel at det ikke finnes et land i Europa hvor staten eier mer enn i Norge. Nærmere 40 prosent av aksjene på Oslo Børs eies av staten. Et næringsliv som i stor grad er bygd opp rundt det vi liker å tenke på som våre felles naturressurser, og en frykt for at private eiere skal stikke av med fellesformuen, må ta mye av skylden, eller fortjenesten, for det. Ser vi bort fra statens engasjement i olje- og gassnæringen, synker da også statens andel av aksjene på børsen til knappe 15 prosent. Det er fremdeles mye, i hvert fall nærmere fire ganger så mye som hos nabo Sverige, sosialdemokratiets kjerneland.

Dette akter regjeringen, denne gang i form av Høyre, å gjøre noe med. Prinsippet om at staten skal eie så lite som mulig utgjør en viktig del av ryggraden til de blå sjelene rundt Kongens bord. Men frie tøyler får de ikke, bremset av tvilerne i KrF og Venstre som de er.

Prosentdiskusjon

Når vi har slått fast at den norske staten eier mye mer enn andre stater, handler den videre debatten om hvorvidt staten skal eie 44 eller 51 prosent i Hydro, om statens andel i Statoil skal ligge over eller under 67 prosent, om staten skal slutte helt med spritproduksjon, eller om fossefall overhodet er noe for private investorer.

Etter at vi har tvilt oss frem til en eller annen relativt tilfeldig prosentandel som de fleste kan svelge, utvides diskusjonen til spørsmålet om hvorvidt staten skal selge aksjene sine til vanlige, private investorer, eller om selskapene skal fusjonere og begå oppkjøp, og på den måten vanne ut den statlige eierandelen.

Akkurat hva staten skal bruke eierandelene sine til, hører vi mindre om. Vi hører fra dem som etablerte Statoil da vi skulle bygge opp en oljeindustri i Norge, og vi hører fra dem som hyller hjemfallsretten og den statlige strategien bak vannkraftutbyggingen. Men vi hører ikke så mye om hva staten skal bruke eierskapet sitt til i dag, når det er spredd i alskens selskaper og bransjer, og presset for å vanne det ut bare øker fra allianse- og ekspansjonskåte konsernsjefer på kapitaljakt.

At staten på ingen måte trenger pengene fra salgene, kan knapt sies å være noe argument mot salg. Det er heller et argument for at staten kan tillate seg å selge når prisen er god. Det gir også tid til å tenke gjennom hva man skal beholde av statlige eierandeler, hva man skal bruke eierskapet til, og hvilke nye bransjer staten kan få en rolle i.

For det finnes faser i enkelte bransjers utvikling hvor statlig eierskap har noe for seg, og hvor det finnes argumenter for at staten skal sitte med innflytelse i selskaper vi mener er viktige for oss. Men det er lettere å argumentere for statlig eierskap når det pekes på konkrete områder hvor eierskapet faktisk skal utøves, og hvor det får konsekvenser.

Passiv eier

Staten gjør ikke så mye ugang som eier som mange frykter. Selskaper med stor statlig eierandel gjør det vel så bra som privateide selskaper, og liberalistiske tunger vil kanskje nettopp forklare det med at man ikke lenger merker noe til staten som eier.

Skal staten ha en interessant, og ikke bare tradisjonsbasert, fremtid som eier i norsk næringsliv, må ambisjonene med eierskapet formuleres. Når en regjering bestående av et Høyre med statsskrekk, og et KrF og Venstre med en viss tro på statens trygge hånd, sammen skal presentere formuleringer rundt temaet, er det en viss fare for at tåken raskt legger seg tykk over landet. Men det er jo lov å håpe.