Av Marit Vollmer, Bergen

«Venstrevridde krefter» er virkelig blitt et yndet skjellsord blant en del av debattantene i BT siste tiden. Enhver idiot som offentlig etterlyser alternative løsninger til bombing og våpenbruk; enhver tulling som gjerne skulle sett at ingen flere sivile liv går tapt i konflikten mellom USA og Afghanistan, blir automatisk utskjelt som terroristvennlige, hjernevaskede, uopplyste, patetiske, hetsende, naive, ensidige og lite gjennomtenkte mennesker.

Det er skremmende å se hvor (selv) rettferdiggjørende en del av innsenderne er. Tirsdag 16.10. skrev bl.a Jan Erling Stordal og Roald Grevstad med stor selvsikkerhet og svulmende ansvarsfølelse om sin støtte til USA sin bombing, samtidig som de benyttet ethvert avsnitt til å latterliggjøre og håne alle som har gitt uttrykk for et motstridende standpunkt.

Grevstad klarte sågar å gi det han kaller «de venstreradikale», skylden for all ondskap i verden ved å påstå at ... «de (venstreradikale) opp gjennom historien konsekvent har støttet opp om så godt som samtlige diktatorer og skrekkregimer, både i Europa og ellers i verden». (Jeg undres på hvilken verden Grevstad selv lever i.)

«Hvor i all verden har dere uopplyste mennesker vært den siste måneden?», skriver Stordal, henvendt til de «venstrevridde krefter»; som om mennesker med et annet syn på saken enn han, er komplette idioter, mens han selv er så opplyst, så opplyst. (Vi har forresten vært der du har vært, Stordal; på god avstand fra bombene.) Poenget til de fleste av dem som er imot bombing, er at det er middelet det er noe galt med, ikke målet, og videre at det å bombe i alle fall ikke vil føre til noen svekkelse av terroraktiviteten.

De viser i det minste en forståelse av at problemet er for stort til å kunne løses med bombing. En slik forståelse har tydeligvis ikke Stordal; han er opptatt av kjappe tiltak, og skriver at han «ønsker å utfordre alle som ikke støtter en militæraksjon mot terroristenes ormebol til å komme med gode alternativer til hvordan man kan løse problemene med antivestlig terror». Det virker som han tror dette er like enkelt og lettkjøpt som å bombe.

Jeg vet godt at jeg ikke sitter inne med noen magisk antimilitær løsning. Men hvor mye bedre er det bare å velge den mest utprøvde fremgangsmåten som finnes; en taktikk som man vet vil koste flere uskyldige livet? Og hvor hensiktsmessig er det? Tror Stordal virkelig at dette vil føre til en svekkelse av terroraktiviteten? Det er selvsagt temmelig enkelt for Stordal å sitte hjemme i godstolen sin og støtte opp om USA sin bombing, og samtidig anklage bombemotstandere for å være lite gjennomtenkte. Selv har han jo fått «løsningen» servert på fat, uten å måtte tenke seg om i det hele tatt.

En antimilitær, f.eks. en ytterligere diplomatisk tilnærming til konflikten for å ha fått til en utlevering, ville selvsagt krevd mer tid, større tålmodighet og andre kunnskaper enn det en krigføring gjør. Men man kunne unngått flere tap av uskyldige liv, og man kunne kanskje fått dempet noe av det hatet som finnes mot USA og Vesten. Det er jo på dette punktet man burde gå i seg selv, som Stordal oppfordrer til, og tenke over hvorfor dette hatet finnes og fyres opp under.

Stordal henviser til at mange mener løsningen på terrorproblemet er å sørge for mer rettferdighet i verden. Dette klarer han imidlertid å avfeie «som det reneste pølsevev», med den begrunnelse at bin Laden ikke lider noen økonomisk nød, og at han helt sikkert ikke utfører terrorhandlinger av omtanke for sitt fattige folk. Men hva tror Stordal da det er som gjør at folk støtter en mann som bin Laden? Hva er det som gir bin Laden mulighet til å fremstille USA som den store satan? Stordal har tydeligvis ikke forstått poenget.

Poenget er at USA og Vesten i stor grad har ført en utenrikspolitikk som ofte har vært proklamert å være i rettferdighetens navn, men som for mange mennesker har resultert i mer urettferdighet og nød enn det de hadde forut. Mange av regimene som undertrykker folk og holder dem i fattigdom, gjør det med indirekte støtte fra USA og andre vestlige land. Og denne konflikten handler ikke bare om Afghanistan. Diktatoriske ledere rundt om i verden får kjøpe våre våpen, og med våpen holder de sine folk nede.

Samtidig driver vi handel med lederne, og støtter dermed opp om deres styrer. Det finnes mange eksempler; Irak er ett, Indonesia et annet, for ikke å glemme mange av landene i Latin-Amerika. Og i land der USA og andre vestlige land har gått til angrep mot regimet, som f.eks. i Irak, har det resultert i at sivilbefolkningen får lide, ikke lederne. I dette landet bombes folk fremdeles, selv om hundre tusener allerede er døde som resultat av bomber og boikott, og fremdeles går Saddam Hussein fri.

Sivilbefolkningen blir stående imellom; på den ene siden er de ofre for Vestens fremferd, på den andre er de ofre for ledelsen i landet. Det samme skjer nå i Afghanistan.

Lidende mennesker i store deler av verden føler seg faktisk ekstremt urettferdig behandlet; også av oss i Vesten, Stordal, og jeg synes det er enormt arrogant bare å avfeie dette som pølsevev.