STEINAR HANSSON

Velgerne flokker seg om Fremskrittspartiet i protest. Men sannelig er ikke også Siv Jensen blitt like ansvarlig som regjeringen. Frp krever ikke lenger at det skal brukes mer oljepenger.

Siv Jensens begrunnelse for å godta statsbudsjettets utgiftsramme er pragmatisk. Hun legger skylden på de andre partiene som ikke vil bruke en krone mer, og begrunner sin retrett med at den eneste måten å få til forhandlinger på, er å akseptere regjeringens rammer. Det hun gjør, er altså å protestere for all verden, men følge med på ferden. Den populistiske fanen viftes friskt i løse luften, mens den ansvarlige profilen blir den virkelige politikken. Det selvmotsigende uttrykket «populistisk ansvarlighet» kan passe på denne tverrvendingen fra Fremskrittspartiet i høst.

Fremskrittspartiet har høstet enorm sympati i de ukene som er gått siden statsbudsjettet ble lagt fram for sin frittalende protest. Nå håper partiet at det i rollen som ansvarlig budsjettpartner også kan kassere inn en del tydelige triumfer. Og det kommer til å skje.

Av en eller annen grunn la finansminister Per-Kristian Foss fram et usedvanlig smålig budsjett på en del mindre, men synlige poster. Å gjeninnføre egenandel på blå resept og kutte gravferdsstøtten på 4000 kroner var ikke særlige generøse handlinger overfor de svakeste i dette rike landet. Hvorfor man kuttet støtten til sjøfolkene, etter å ha lovet det motsatte, er også en gåte, særlig når det så åpenbart var klart at dette punktet måtte oppgis før forhandlerne hadde satt seg til bordet.

I ettertid vil sikkert regjeringens talsmenn si at både dette punktet og den totale avvisningen av kutt i alkoholavgiftene var lagt inn for å bidra til at Fremskrittspartiet skulle få et par klare seirer under forhandlingene. Altså taktiske grep som skulle være smarte, men som har gitt regjeringen altfor mange sår allerede.

Når Fremskrittspartiet nå begrenser seg til å omdisponere 10 milliarder på statsbudsjettet, er sjansen relativ stor for at et forlik kommer i stand til slutt. Når partene har samme syn på selve budsjettrammen, burde det være mulig å finne løsninger — etter mange runder og mindre kriser. Men det er ett avgjørende punkt som kan lede til endelig brudd mellom Hagen/Jensen og regjeringspartiene. Det dreier seg om hva Fremskrittspartiet egentlig vil. Etter å ha akseptert en budsjettramme størstedelen av folket, iallfall Frp-folket, ikke aksepterer, kan det bli vel mye ansvar å ende opp som en frivillig partner for regjeringens «gjerrighet».

Samtidig må vi regne med at høyresiden i regjeringskoalisjonen vil ha betydelig sympati for en del av Fremskrittspartiet forslag, slik som 25 prosent avgiftskutt på vin og brennevin, en milliard mer til veier, og et høyere gulv før toppskatten slår inn. Den mildt sagt hardt pressede Kjell Magne Bondevik kan også ha behov for å foreta et par populære grep – om ikke annet for å slippe flere pipekonserter når han møter folket på andre arenaer enn Røkke-løkka i Molde.

I kjølvannet av Siv Jensens akseptering av den rammen for bruk av oljepenger som alle de andre politikerne og de utskjelte økonomene har satt, kan et mønster tegnes som på lengre sikt er mer interessant enn de pågående budsjettforhandlingene. Øyner vi at Fremskrittspartiet tar enda et skritt ut av populismen? Det som nå skjer kan skimtes som et naturlig steg videre fra den renvaskingen Carl I. Hagen satte i gang overfor de råeste populistene i fjor. Den gang dreide seg om å bli kvitt representanter som ikke kunne dy seg for billige hel- og halvrasistiske utfall.

Siden den gang har Hagens mulige samarbeidspartnere i en framtidig regjeringskoalisjon hatt problemer med å argumentere så overbevisende som før mot at partiet er uspiselig på grunn av dets menneskesyn. Man har lagt vel så mye vekt på at Frp ikke kan tas inn i varmen fordi partiet er fullstendig uansvarlig i den økonomiske politikken. Siv Jensens plutselig ansvarlighet markedsføres foreløpig bare som en nødvendig nødløsning, men i politikken blir det pragmatiske ganske snart mye viktigere enn det prinsipielle.

Særlig i norsk politikk er det hva man gjør, og ikke hva man sier, som teller. Stortinget er en forsamling der praktikerne har makten, mens de få retorikerne som finnes, betraktes som underholdere eller plageånder.

Det er vanskelig å tenke seg at Fremskrittspartiet kan klare å framstå som ansvarlig i en lang og sammenhengende periode. Fristelsen for å falle for neste vindkast i folket har alltid vært stor for Carl I. Hagen.

Uten muligheten for plutselig sprang fra tidligere standpunkter, spørs det om Fremskrittspartiet vil beholde sin popularitet.

Men akkurat nå er det tydelig at partiet har lyst til å prøve ut den mer ansvarlige veien. Den kan lede inn i regjeringskontorene - eller til overraskende fall på gallupene. Uten populismen er egentlig Fremskrittspartiet uten ideologi, men det har skjedd før at protestbevegelser er blitt svært så ansvarlige.

TEGNING: MARVIN HALLERAKER