Utgangspunktet for denne påstanden fra undertegnede er en rystende reportasje i Klassekampen 2. juni, i form av intervju med Afghanistan-komiteens leder Per Hornfelt. Sultens detaljer i Afghanistan er ikke mindre groteske enn i Afrika, men det som bør gjøre like mye inntrykk på en leser er at de som har hatt muligheten for å avverge katastrofen nok en gang har vist: å unnlate å handle. For å sitere: «FN sendte i fjor ut en appell om 254 millioner dollar for å forhindre den forventede katastrofen. Responsen har til nå kun gitt 30 millioner dollar.» Etter 80-tallets katastrofer i Afrika skulle en tro at slikt rett og slett ikke behøvde å bli sagt lenger.

Taliban-regimets rasering av kulturminner er ille, og har fått stor oppmerksomhet. Når det samme regimet i hvert fall tilsynelatende ikke engasjerer seg i at rundt en million av landets befolkning vil sulte i hjel eller dø som følge av sykdom eller sult, sitter avskyerklæringene atskillig lenger inne. Hva er unnskyldningen for å la problemet tørke utvikle seg til katastrofen sult denne gangen? Den vi vanlig dødelige som ikke forvalter milliardpengesekken bruker: Lidelsene er så langt unna? Eller at det også i global sammenheng er forskjell på verdige og uverdige? Resultatet er det samme. Døde barn gråter ikke ¿

MERETE HOEL,LODDEFJORD