debatt Av Jan Følling, Bergen

En åpenbart meget bekymret sjef for trafikkpolitiet i Bergen, A. Ask, beskrev på TV 2-nyhetene torsdag 4.1.2001 frykt for at mange bilister med høy promille ikke ville bli stoppet i trafikkontrollene til politiet, fordi tjenestemennene ofte ville være opptatt med ulike former for lavpromilleutslag på alkometerne. Politietaten har heller ikke fått tilført økte resurser for å håndtere det merarbeidet den nye promillegrensen på 0,2 genererer.

Leder for politiets Fellesforbund Arne Johannesen delte avdeligsjef Asks bekymring og pekte samtidig på det faktum at verken politikere eller fagfolk hadde evnet å få gjort noe med den bekymringsfulle økningen av bilførere som kjører i narkotika— og pillerus. Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund pekte også på det faktum at det overhodet ikke forelå noen forskning eller faglig begrunnelse for å hevde at en promillegrense på 0,2 ville bidra til reduksjon i antallet trafikkulykker.

Både Sverige og Danmark har senket sine promillegrenser uten at dette har hatt noe signifikant utslag i forhold til antallet trafikkulykker.

Når så Arbeiderpartiets Astrid Marie Nistad i sommer uttalte at endringen i promillegrensen ville gi et viktig signal til alle om at myndighetene ikke aksepterer at rusete personer kjører bil, er det forståelig at politiet blir bekymret.

Det er åpenbart at Arbeiderpartiet i så måte ikke har forstått «bæret» av hvilke tiltak som må settes inn og hvor, for å få bukt med problemet med berusete bilførere i trafikken.

Politiet besitter heller ikke utstyr som vil fungere optimalt når det er kalibrert ned til den nye 0,2-promillegrensen. Mange av apparatene er gamle, og det er en kjent sak at alkometerne vil kunne gi positivt utslag (rødt lys) uten at bilfører er påvirket overhodet. Blåser en bilfører til rødt lys på alkometeret, vil han normalt få mulighet til å blåse en gang til på stedet. Viser alkometeret fortsatt rødt lys blir bilfører enten fremstilt for lege for avgivelse av blodprøve, eller transportert til nærmeste politikammer for utåndingsprøve.

I distriktene hvor distansen til nærmeste politikammer eller lege er stor, vil håndtering av «lavpromillister» medvirke til en ikke ubetydelig reduksjon i politiets kontrollvirksomhet. Politipatruljen (sannsynligvis den eneste) vil i denne perioden være opptatt med lavpromillisten og er således ikke operativ for andre og kanskje viktige oppdrag i distriktet.

Politiets ressurser vil i stor utstrekning gå med til inntransportering og håndtering av «lavpromillister». Rent objektivt kan det ikke dokumenteres at disse utgjør noen reell ulykkesfaktor i trafikken. Mange av disse vil dessuten ha kommet under den magiske 0,2-grensen, lenge før politiets tjenestemenn har fått gjennomført utåndings- eller blodprøve.

Hva da med eventuelle erstatningssøksmål fra trafikanter? Hvilken beviskraft har politiets ustabile og påvirkelige alkometere i så måte.

En undersøkelse foretatt av Transportøkonomisk Institutt (TØI) i 1982, viste at opp mot 0,3 prosent av all kjøring i Norge foregikk med promille over 0,5, hvilket tilsier 120.000–180.000 kilometer daglig. Således skulle en jo tro at ressursene burde rettes inn mot denne målgruppen, samt de bilførerne som kjører i pille-/narkotikarus.

Som en kuriositet kan avslutningsvis nevnes at EU-parlamentets faste utvalg for regionalpolitikk, transport og turisme (13.12.2000) ber EU-kommisjonen komme med tiltak for drastisk å redusere antallet fatale trafikkulykker i EU. Det foreslås blant annet en felles promillegrense på 0,5 og en gradvis opptrapping for å få fullt gyldig førerkort.

Implisitt i dette ligger det faktum at dersom dette blir vedtatt, må både Norge og Sverige jfr. Schengen/EU-tilpassingen homogenisere promillegrensen til vedtatt EU-nivå på 0,5.

Realitetene i dette burde jo ha vært avklart lenge før våre regulerings- og styringskåte politikere vedtok den nye promillegrensen på 0,2. Den nye promillegrensen fremstår som nok en politisk floskel uten rot i vikelighetens verden.

Således er det jo interessant å merke seg at politiet som det faglige og utøvende organ reserverer seg mot lovendringen.