Etter 11. september tegnet man nye allianser i verdenspolitikken sentrert om en koalisjon mot globalisert terror. Som en akutt nødvendighet kom USAs problematiske forbund med islamske stater, nedslagsfeltet for Osama bin Ladens agitasjon.

Først Blair

Storbritannia meldte seg til innsats, som vanlig når anledningen gis til å stå sammen med USA, mens Frankrike som under Den annen verdenskrig, i Golfen og på Balkan strevde med å få spalteplass ved siden av. Og Kina dukket opp, for det har i likhet med Russland muslimer.

Magasinet Newsweek skriver om Tony Blairs «misjonerende utenrikspolitikk». Hans politiske væremåte er å forkynne demokratiet på Balkan, terrorbekjempelse i Afghanistan og Europa for britene. De tok dårligst imot budskapet om Europa.

The Times skrev syrlig om EUs terrorkrig: EU-land opptrådte hver for seg overfor USA. Storbritannia fikk konkurranse fra Frankrike og Tyskland. De tre holdt sitt eget europeiske toppmøte, noe Italia reagerte på, og hva da med EU? EU formet et strammere politi— og etterretningsgrep. Men også her lå USA og Storbritannia foran, forbi rettsstaten.

The Times var bekymret for at Blair nå måtte vise at han ikke glemte EU. Og riktig nok, i forrige uke snakket han penere enn noensinne om EU. I en tale beklaget han Storbritannias tvetydighet, men formet den på ny: Britene måtte søke ledelse i EU. Det innebar ikke svekkede bånd til USA.

Deretter Putin

Nesten like raskt kastet Vladimir Putin Russland inn i terrorkrigen og tilbød dets innflytelse i de tidligere sovjetiske sentralasiatiske republikkene. For eller imot, spurte Bush. For, svarte Putin og ventet at da var USA for Russland i Tsjetsjenia og villig til å ta USAs rakettskjold som felles anliggende. I Tsjetsjenia bekjempet Moskva som kjent fundamentalistisk terror, men ble misforstått av Vesten: «Vi hadde rett!» Putin, Bush og Blair, sammen mot faren.

NATOs generalsekretær ga Putin delvis rett under et besøk i Moskva, Vesten hadde undervurdert den tsjetsjenske trusselen. Så kunne han ha tilføyd at Moskvas to kriger på ti år åpnet for fundamentalistenes forsøk på å kuppe en frigjøringskrig. NATOs utsendte sammenlignet den nye alliansen med den gamle i Den annen verdenskrig og trodde at den nye overlevde kampen mot al Qaida. Den forsterket motiv som alt fantes for tilnærming.

USA og Russland har også sprikende interesser, men Putin fremmer Russlands sak på andre måter enn med fortidens kalde krig og Boris Jeltsins skjelling og smelling når Vesten overhørte ham. Med allianser som nå skal Russland opp og Moskvas innflytelse øke, i interessefellesskap og rivalisering.

I det sentralasiatiske beltet mellom Tyrkia og Kina vil Moskva gjenopprette og USA opprette innflytelse, og det dreier seg om strategiske ting som energikilder og om å fylle rommet etter Sovjetunionen for å blokkere et oppmarsjområde for religiøs fundamentalisme. Tyrkia, verdslig og samtidig muslimsk, tok rollen som stabiliserende regional stormakt, men verken Russland eller USA overlot noe så viktig til tyrkerne.

I Afghanistan måtte USA lite på Nordalliansen, men så behovet for en bredere løsning etter Taliban-regimet. Moskva sendte en delegasjon til Kabul for å møte landets «lovlige regjering», som utgikk fra Nordalliansens folk. Putin kunne ikke diktere Afghanistans fremtid, men markerte Russlands plass.

Statusbygging krever avtaler

ABM-avtalen stenger for antirakett-forsvaret George W. Bush vil ha. Presidenten degraderte den til et minne om den kalde krigen og var konsekvent nok til å si at også atomarsenalene gjengav fortiden. USA la nå mindre vekt på atomvåpnene, når ikke bandittstater og terrorister hadde dem, og satset på rakettskjoldet, som skulle verne mot bandittene og sikre et militærteknologisk forsprang.

I gamle dager tok det mange møter å lage nedrustning, som var verdensnyheter, og den siste krisen kom når Senatet i Washington nektet å ratifisere. I 2001 var terror, Afghanistan og rakettskjold tidens tema. Da Putin besøkte Bush på ranchen i Texas, ble nedrustning til i en bemerkning om at USA ville fjerne to tredjedeler av sitt strategiske arsenal, hvortil Putin svarte at Russland gjorde det samme med sitt. Russland sparer penger, og venter noe igjen for å akseptere rakettskjoldet.

Det kan bare stanses av en skeptisk kongress, dårlig økonomi eller dårlige ingeniører. Nøyer Putin seg med å fordømme, avslører han Moskvas svakhet når USA går videre. I stedet ber han om avtaler om det sikkerhetspolitiske forholdet for å vise USAs og Russlands særstilling. Å kaste atomvåpnene under en prat på en ranch, ga lite statusbygging. Når USA lettvint bestemmer seg for nedrustning, eller rakettskjold, fremhever det sin posisjon.

Russland vil påvirke og aksepteres som aktør, og Blair foreslår at NATO og Russland driver tettere militær samordning. Putins vestpolitikk er kontakt og deltakelse for politisk og økonomisk styrking, ingen kapitulasjon som da Sovjetunionen brøt sammen. Det nye Russland vil ha stemmerett. Det går bedre etter mafiaøkonomiens år, og politisk ro avløste kuppforsøk og Jeltsins krig med nasjonalforsamlingen. Moderniseringsbehovet fører Putin vestover, sikkerhetspolitisk til USA og NATO, økonomisk og europolitisk mot EU, mens USA vil unngå at Russland søker mot Kina i en motvektspolitikk og ser fordelen med et stabilt Russland, som ikke er supermakt.

For øyeblikket

Årene fra 1989 til 2001 ga optimisme og skuffelse. Fiender forsvant. Gamle mønstre forsvant. NATO prøvde seg på Balkan. I Golfen og mot Osama bin Laden formet USA krigsforbund. Men argumentet om 11. september som aha-opplevelse med alliansebygging og FN-bygging må justeres. USA besluttet og gjennomførte bombing i Afghanistan. Den hadde ellers ikke funnet sted. Varselet om gullalderen for FN, demokrati og menneskerettigheter etter Murens fall, kom for tidlig, og 11. september ga fremtidstroen en fundamentalistisk knekk. Nye allianser tegnet seg, for øyeblikket?