Det er godt gjort av George W. Bush å forskusle den enorme sympatien Amerika vant etter fjorårets terrorangrep. Ja, det måtte vel en president av så elendig kaliber til for at noe slikt skulle skje så raskt. Men det er sammenheng i Bushs ville ferd — fra motstanden mot avtaler om miljø og krigsforbrytelser til det planlagte angrepet mot Irak, og den tvilsomme teorien om «ondskapens akse», der tre land med vidt forskjellige regimer er satt i samme bås.

BUSH BETRAKTER IKKE USA som «primus inter pares», den ledende blant partnere, men som en egenrådig og utvalgt nasjon. Dette selvbildet er ikke nytt i amerikansk historie, men det er lenge siden det har utfoldet seg med så mye makt. Og det er en stund siden en så stor del av verden har følt frykt for hva USA kan finne på. Mest bemerkelsesverdig er den nye Amerika-uviljen hos europeiske statsledere. Når reagerte sist en tysk kansler og en norsk utenriksminister tydelig og klart mot amerikansk utenrikspolitikk?

På noen få måneder har president Bush tegnet et bilde av USA som til forveksling likner på karikaturen av Amerika. Han er i ferd med å gi dem rett som aldri har gitt USA en sjanse. I flommen av akademisk og intellektuell debatt etter 11. september er det blitt produsert et vell av konspirativ og lite rettferdig kritikk mot USA. I frykten for å vise sentimentalitet og medfølelse med stormakten, er det skapt myter og karikaturer som nærmest gir amerikanerne skylden for terrorismen mot menneskene og bygningene på Manhattan. Slik Bush nå herjer mot internasjonale avtaleverk og gjennom sine krigsforberedelser, gir han de argeste USA-haterne mange poenger. At tåkefyrsten Gore Vidal plutselig er blitt et hett navn i Norge, illustrerer hva som er i ferd med å skje.

MENS 11. SEPTEMBER LUKKET ØYNENE våre for de mer ubehagelige delene av amerikansk stil, og gjorde retten til forsvar mot terror til en felles verdensoppgave, har George W. Bush og hans særegne administrasjon åpnet anti-amerikanismen i øyne som aldri tidligere har sett så mye negativt ved USA.

Hva kommer ut av den nye stemningen? Under Ronald Reagan, det vil si forrige gang USA hadde en president som i utgangspunktet ikke forsto særlig mye av omverdenen, startet en debatt om Europas mulige selvstendighet i forhold til amerikanerne. Den diskusjonen døde da Reagan til slutt ble den som «vant» den kalde krigen, og som skapte et hjertelig forhold til den siste lederen i Sovjetunionen - en stat han tidligere hadde kalt «ondskapens imperium». Man skal ikke se helt bort fra at selv George W. Bush kan dukke opp i en annen rolle. Det kan for eksempel skje om Saddam Hussein felles etter en kort krig og under stor jubel fra det irakiske folket.

MEN DET ER LIKE SANNSYNLIG at diskusjonen om en større europeisk selvstendighet vil skyte fart. EU har aldri klart å føre en samlet og effektiv utenrikspolitikk. Provokasjonene fra Bush kan kanskje bidra til at dette endres i noen grad. Man skal likevel ikke ha for store forhåpninger. Det siste tiårets krise på Balkan - i Europa - ble ikke løst uten amerikansk væpnet inngripen. EU maktet lite annet enn å applaudere de amerikanskledede aksjonene. Når det gjelder Irak, kan historien gjenta seg. Europa protesterer for all verden, men følger til slutt med på ferden.

Europeernes forhold til USA har gått i bølger i over 200 år. Svært lenge var det demokratiske og folkelige Amerika en torn i øyet på Europas aristokrater og konservative ledere. Forakten for det «vulgære» samfunnet som vokste frem i nordstatene var levende i konservative kretser til langt opp på 1920-tallet. Selv om han er amerikaner, er Gore Vidal en refleks av denne tradisjonen, fra den gang man i Europa sa at USA er det eneste landet i historien som har «gått rett fra barbari til forfall, uten å være innom sivilisasjon».

I NYERE TID HAR ANTI-AMERIKANISMEN som kjent vært et prosjekt for venstresiden. I hovedsak har det dreid seg om USAs utenrikspolitikk, som i Vietnam og Latin-Amerika. Men protestbølgen hadde lagt seg da den kalde krigen var over, godt hjulpet av at de amerikanske regjeringene fra Jimmy Carters tid begynte å ta menneskerettighetene nesten like alvorlig som forretnings- og militærinteressene i en god del allierte stater.

Den ene store forskjellen på dagens situasjon og tidligere motsetninger mellom USA og den øvrige verden, er at den nye anti-amerikanismen verken er aristokratisk eller venstrevridd. Den er mer allmenn - et uttrykk for fortvilelse og avmakt. Egentlig er det ikke USAs ledende rolle på verdensarenaen som er under massiv kritikk; det er måten denne rollen utøves på som skaper bølgene. Kort sagt er meningen denne: George Bush er en dust. Hvis han snart ikke beviser det motsatte, vil både aristokrater og fanatikere få sin renessanse i anti-amerikanske belæringer.

STEINAR HANSSON