TORGRIM EGGEN

«Du har ikke noen småpenger å bomme bort, vel?» var det en stemme som sa. Vanligvis er denne stemmen en man velger å overhøre, men akkurat denne høstdagen var en stemme, faktisk en hvilken som helst stemme, helt velkommen. Så jeg svarte: «Det har jeg, min gode mann — dersom du har tid til å bli med og ta en kopp kaffe, slik at jeg får vekslet.» Det ville han.

Fyren var på min egen alder, i midten av førtiåra, ganske grågusten og nedkjørt etter vel tyve år på stoff, men langt fra noe vrak. Han skrev en del selv, fortalte han. Han elsket bøker, og fortalte at biblioteket hans nå befant seg på fem eller seks forskjellige steder. Det er visse praktiske problemer forbundet med å være uten fast bopel. Vi hadde felles kjente; jeg vokste opp i en drabantby der praktisk talt alle havnet på kjøret. Knapt noen av dem lever.

Så fortalte han noe jeg først hadde tungt for å tro. Han var etter mange års heroinmisbruk kommet i behandling med Temgesic. Det er å slippe gjennom et nåløye. Temgesic inneholder buprenorfin, som også er virkestoffet i det kraftigere middelet Subutex. Det er oppnådd gode resultater med behandling av heroinavhengige med disse stoffene, og de har også ført til kraftig debatt. Jeg er ingen ekspert; jeg kan bare støtte meg til hva min nye venn fortalte. Det hjelper.

Men det jeg nå fikk vite, var at det slett ikke var dop han gikk og samlet inn småpenger til denne ettermiddagen. Det var til sitt legemiddel. Åpenbart er det en eller annen form for egenandel, og for å skrape sammen til denne egenandelen måtte han ut og bomme - i kort avstand fra «Plata» og miljøet det hadde vært klokest av ham å holde litt avstand til.

«Aner myndighetene hva de gjør?» spurte jeg. «Å jo da,» mente han. «Poenget er at det egentlig ikke er noen som ønsker å hjelpe oss ut av misbruket. De andre trenger oss for at de skal føle seg vellykket, og det gjelder ikke minst politikerne selv. Det er vi som er den gode fiende,» sa han og siterte professor Nils Christie.

Han fortalte at praktisk talt alle heroinoverdoser han kjenner til, har vært selvmord. Jeg fortalte om mitt liv, og han sa at han også drømte om Provence. Jeg bommet en røyk av ham, og vi snakket litt om helseminister Dagfinn Høybråten. Samme uke ble det kjent at Høybråten trolig er nestemann i arverekken i KrF, og dermed - gitt en like håpløs parlamentarisk situasjon som de siste åra - landets neste statsminister. Høybråten administrerer helsepolitikken som nekter min venn et anstendig liv. Og han skal nekte meg å røyke på kafé. Vi var enige om hva som burde skje med Høybråten.

Min venn begynte å kjenne det krible i blodårer og nervesystem, så jeg ga ham penger og tok farvel. Jeg sa: «Dersom jeg visste at pengene hadde gått til folk som deg, hadde jeg betalt skatten min med glede.» Men slik er det jo ikke. Mine skattepenger går til å holde Dagfinn Høybråten i rene, hvite skjorter og betale hans røykfrie hotellsuiter. De går til Victor Normans piano og hemmelige kjærlighetsmøter. De går til å sende rådmenn til Sør-Afrika på første klasse. Mens mannen som prøver å komme seg opp av heroinmyra, som ikke har noe sted å bo og derfor har sine kjære bøker spredt på fem-seks steder, må betale for kuren sin selv. Faktisk går skattepengene mine også til å betale fantasisummer til halvkriminelle hospitshaier for at fyren skal slippe å sove ute. Selv ser han ingen av dem.

Så jeg har fått ideen til en ny form for opprør. Snyt på skatten så godt du kan. Gi heller pengene direkte til de trengende, gjerne til narkomane. Det blir billigere i det lange løp. Å gå på heroin koster ikke mer enn 400-500 kroner døgnet, nok penger til å holde Dagfinn Høybråten på beina i omtrent en time. Du slipper å våkne i din egen svette om natta, fordi du vet at du er nødt til å fø på gjøkunger og fariseere som Høybråten og Victor Norman. Du slipper å se Valgerd bruke dine surt tjente penger til å fylle vogna med røkt flesk på Svinesund, og grøsse mens du ser for deg hvordan svenskeflesket glir ned i gapet hennes, hvordan hyklerhaka glinser av fett.

mye samaritan er jeg simpelthen ikke.