I stedet for å debattere sak, finner Iversen på stadig nye kraftsalver i sitt sommerlige korstog mot undertegnede, Barneombudet, navngitte psykologer og andre som engasjerer seg i debatten rundt barns forhold til medier. Utgangspunktet er Iversens kronikk "Mediefryktens pedagogikk" der han advarer sterkt mot mediemoralister. Nå har Iversen endt i en tirade av moraliserende fordømmelser over de som tenker annerledes enn han selv.

Denne debatten må avsluttes, men jeg ønsker ikke å la stå uimotsagt Iversens lettvinte omgang med forskning, fakta og andres meninger. Han tilskriver meg og andre synspunkter vi ikke har, ja jeg skal ha fremstilt han som "en gudløs egoist som setter kortsiktig nytelse foran ansvaret for andre mennesker". Dette har jeg ikke tenkt, ikke sagt, ikke skrevet. Og da blir det en håpløs debatt å føre videre.

Det vi ikke må tape av syne er at barn har rett til å være barn. Foreldre verner og beskytter sine barn med den største kjærlighet og omsorg – og dette har betydning også for forholdet til medier. Samfunnet bør gi foreldre hjelp til dette gjennom opplæring i mediekunnskap på et verdigrunnlag barn finner trygghet i. Samfunnet bør også beskytte og verne gjennom lovverk og reguleringer, noe alle samfunn jeg kjenner også gjør. Dette er en dobbelt forpliktelse som skaper rammer for en god oppvekst.

Det er ikke bare Barneombudet, undertegnede og noen forvillede psykologer som kaller mediene til ansvar. Gjennom mitt arbeid med "NOU 2001 6 — Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge", fikk jeg arbeide sammen med en stor gruppe mennesker av ulik alder, bakgrunn og livssyn. Det var så godt som ingen diskusjon om de tiltak som kommer frem i mediekapitlet i utredningen – og som baserer seg på å tydeliggjøre det selvstendige etiske ansvar enhver aktør har som arbeider i forhold til barn og unge.

Det er ikke nytt at folk skiller mellom kultur og ukultur, godt og vondt, verdifullt og verdiløst. Det er bare i det akademiske rom noen tror de kan heve seg over dette. Iversen mener vi fordomsfritt bør undersøke mediekulturen og dens uttrykksformer. Dersom han klarer det, er han historiens første. Hvor vanskelig det er kan Iversen teste ut ved en gang å skrive et fordomsfritt leserinnlegg.

Debatten er avsluttet fra min side.

GEIR MAGNUS NYBORG, DR. POLIT, GENERALSEKRETÆR I FAMILIE & MEDIER