Hans Fredrik Dahl og Rolf Høyer har skrevet boken «Spillet om TV 2» (Damm) der de tar for seg det politiske, taktiske og økonomiske spillet for å få et alternativ til NRK på skjermen.

Den nye fjernsynskanalen i Norge startet 5. september 1992, 300 dager etter at «TV 2 under stiftelse» hadde fått sin konsesjon for å skape den landsdekkende fjernsynskanalen finansiert med reklame. TV 2-eventyret åpnet med et show i megaklassen i Grieghallen. Statsminister Gro Harlem Brundtland var hjertelig til stede, kulturminister Åse Kleveland snurret lykkehjulet, der vinneren var den første som fikk sende fjernsynsreklame på den nye kanalen, Kjell Bækkelund og Sputnik spilte og sang i duett, kongeparet åpnet kanalen fra Skaugum (!) og de magiske ordene «Vi alle har sett frem til denne dag med spenning» — var den kongelige velsignelsen til dem som skulle forvalte medieprivilegiet TV 2. Det hele var i gang og Dan Børge Akerø var mediekongen med en popularitet som overgikk det meste.

Idyllen over

Et halvt år etter at den nye kanalen var i gang, sprakk idyllen. Toppsjefen Bjørn-Atle Holter-Hovind ble avsatt (selv om hans fremstilling var at han gikk), Vital-gruppen trakk seg ut, og med det den kontroversielle styreleder Kjell Stahl, Dan Børge gikk over til aktivt programarbeid, og pengene rant ut. Konsernet var i en økonomisk kvikksand og drastiske inngrep, som reorganisering, omgruppering i eierskapet og tilførsel av frisk kapital måtte til.

Forfatterne analyserer bakgrunnen for krisen slik: gjennom hele åttitallet fulgte den ene utredningen den andre, og de politiske partiene måtte etter hvert revurdere sine holdninger til reklame. NRK kjempet for å tviholde på fjernsynsmakten og ville ha alt til seg selv. «Villkattene» TVNorge og TV3 greide å underminere den offisielle mediepolitikken i et Norge som ble kablet og dekket med paraboler som tok inn reklamefjernsyn fra hele verden.

Byråkratenes grep

Høyer og Dahl skildrer de utallige kursendringer og politiske krumspring som måtte til for å få en løsning på saken om reklamefjernsyn i Norge. Mest interessant er det å få dokumentert hvilken enorm påvirkning embetsverket hadde. Nøkkelpersoner som byråsjefene Roy Kristiansen og Sigve Gramstad i Kulturdepartementet, greide å sette fart på hele TV 2-saken i de siste årene før vedtakene kom på plass og politikerne var i ferd med å gi opp. Det var trusselen om at både TVNorge og TV3 kunne overta hele reklamemarkedet og bli de dominerende alternativ til NRK, som fikk politikerne til å samle seg og lage de nødvendige kompromiss. Da hadde både KrF, Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet endret på sine opphavlige standpunkt. Men drivkraften i spillet var faktisk Kulturdepartementets fremste byråkrater.

Den tynneste av alle søknadene kom fra vinnerne: «TV 2 under stiftelse» med aksjonærene Schibsted, Gutenberghus/Egmont, Vital Forsikring og Nordisk televisjon Norge. Søknaden var best gjennomarbeidet på den finansielle siden, programplaner og sendeskjema var kort nevnt. Det skulle være en tankevekker for alle som trodde at dette var en viktig kulturpolitisk begivenhet.

For Kulturdepartementet var det evnen til å finansiere og gjennomføre planene som ble avgjørende. Andre grupperinger på søkerlisten hadde skrevet hundrevis av sider om programmer og ideer og sendeskjema, men økonomisk var det ikke tillitvekkende. Men selv om Schibstedgruppen, med Bjørn Atle Holter-Hovind som dynamisk prosjektleder, vant konsesjonskampen, var det duket for indre strid. Sammensetningen av et forsikringsselskap, et fagmiljø for fjernsyn, et dansk mediehus og en norsk mediegigant, ble for sprikende. For eksempel hadde den danske eieren hele tiden en kamp for å få flere av sine filmer og produksjoner inn på norsk TV 2. Det var en tidsinnstilt bombe som sprang i 1993. Grundig forarbeid

Dahl og Høyer har laget en nøktern og grundig og til dels oppramsende fremstilling av det som skjedde i de ti årene TV 2 bare var et diskusjonstema. TV 2 er en av de grundigst forberedte og gjennomtenkte konstruksjoner i norsk medieverden. Likevel gikk det kort tid før de indre motsetningene førte til brudd og konflikter og reorganisering i selskapet. En av årsakene til at det gikk galt, var at det var umulig for TV 2 bare å kjøpe inn programmer, helst fra små produksjonsselskaper på annethvert nes i landet. TV 2 produserte svært mye selv, de sentraliserte produksjonen til miljøer i Oslo og Bergen. Det TV 2 som politikerne og engasjerte debattanter hadde sett for seg, var en fiksjon. I virkeligheten ble det større egenproduksjon og sentralisering i Oslo (og litt i Bergen de første årene), enn politikerne hadde tenkt seg. I kjølvannet etter TV 2 ligger det nedlagte produksjonsselskap som aldri fikk sin del av TV 2-eventyret.

Høyer og Dahl har levert en nødvendig bok. Dette er grunnforskning om TV 2. Men fremdeles sitter man igjen med en følelse av at aktører som var med for ti-tolv år siden, er flinke til å holde grunnleggende problemstillinger og fakta for seg selv. Men det bør bli neste bok om TV 2.

<b>GLEDENS DAG:</b> Den 5. september 1992 startet TV 2 sine sendinger med show fra Grieghallen i Bergen og Dan Børge Akerø som landets mest populære programleder. Men det skulle bli en helt annen kanal enn det politikerne hadde tenkt seg ...<br/> Arkivfoto: EIRIK BREKKE