Jeg tenker for eksempel på de store fotballturneringene som foregikk på Mulebanen, med ofte hundrevis av tilskuere til stede. «Illegal fotball» ble den kalt, men så vidt jeg vet ble den aldri forsøkt stanset av tyskerne eller NS.

Nye klubbnavn dukket opp som «paddehatter», Skjold og Skeid, MIF og DIF. Årstad, Nordnes og Pallas ble til Elgo, Tempo og Trandy. Henimot slutningen av krigen ser det ut til at disiplinen i «Idrettsstreiken» blir noe slappere. Fana idrettslag inviterte således i juni 1944 til en pokalserie om «Jøssingpokalen» mellom Årstad, Hardy, Høidekameratene, Os, Pallas, Brann og Fana. En del kamper om pokalen gjenstod ennå da freden kom (Vareggboken, s. 46). Brikt Jensen opplyser at laget hans stilte med drakter som bar «hammer og sigd». Han mener at dette kunne ha ført til arrestasjon, og det er sikkert riktig. Jeg kjenner ikke til noe slikt tilfelle, men mener å vite at en privat avsyngelse av «Internasjonalen» i 1944 førte til et halvårig opphold på Espeland for sangerne. «Forbrytelsene» er kanskje sammenliknbare.

Tyskerne fulgte nok med i de aktiviteter som skjedde på idrettsfronten. En av de mest aktive «illegale» idrettsledere i Bergen ble således etter krigen dømt som «Abwehr»-agent, uten at jeg kan se at dette er nevnt i professor Prysers bindsterke verk om «tysk etterretning i Norge 1939-45». (Univ.forl. 2001).

JAHN STORUM