De ordene er ikke oppfunnet, alle blomster i verden rekker ikke til. Jeg har fått lov å sitte ved min pappas side i 2 1/2 uke, min samboer og sønn fikk lov til å komme opp en helg slik at de fikk se bestefar før det var for sent.

Personalet satt ved pappas side døgnet rundt.

De pratet med ham som om de kjente ham, de pratet med ham som om han var våken og kunne svare.

De pratet med meg så jeg forsto hvor syk min pappa var.

De tok vare på meg som var alene og 82 mil fra mine egne. Det var et samhold på denne avdelingen som overgår alt, et vennskap og et arbeidsmiljø som var maksimalt.

Det var ikke bare jeg som var trist den dagen pappa døde, et tungt sukk og en tristhet over hele avdelingen kunne høres.

Det var ikke bare min øyekrok som var våt. De hadde kjempet, forsøkt alt som sto i deres makt i fem uker nå.

Jeg vet det! Jeg var der!

De forsøkte virkelig alt, men pappa var for syk og inn i en stille, evig søvn han falt.

Et annet menneske som Haukeland sykehus skal være stolt av er sin fantastiske prest Øystein Kråvik, et unikum av en mann.

Jeg ville heller snakke med en psykolog enn en prest når det stormet som mest.

Men avdelingen rådet meg til å snakke med «Øystein prest».

Det gjorde jeg og jeg gjorde det mange ganger.

Han fjernet en myte om at en prest er en prest som snakker om Gud og synger sanger.

Det gjør de sikkert mange ganger, men Øystein fikk meg til å prate, prate om det som var vondt og tungt.

— Hvordan vondt? Hvordan tungt eller hvordan sliten? kunne Øystein spørre meg.

Jeg svarte så godt jeg kunne. Og de svarene tok Øystein med seg til avdelingen.

Når jeg kom dit visste de hvordan jeg hadde det, og de støttet meg og tok vare på meg. Like godt som de tok vare på pappa.

Hva mer kan jeg si enn tusen millioner mange takk for at dere finnes og for alt dere har gjort. Dere har fått en stor plass i mitt hjerte, hver og en av dere.

Av Nina Mathiesen