Av Bjørn O. Vikse,

advokat

På lørdag 23. august har imidlertid anmelder i saken et leserinnlegg som er trykket i flere av landets aviser, deriblant Bergens Tidende, med et innhold som nødvendiggjør en kommentar fra min side. Anmelders innlegg er først og fremst et angrep på tidligere reportasjer i VG. Jeg føler ikke noe behov for å forsvare VG, men hensynet til min klient Jan Birger Medhaug tilsier at enkelte av anmelders påstander ikke kan stå uimotsagt.

Anmelder hevder det er feil når VG skriver at «hun visste ikke at hun var voldtatt». Anmelders påstand er mildt sagt oppsiktsvekkende, og jeg anbefaler henne å lese den politiforklaring hun ga på Karmøy lensmannskontor 1 juli d.å. side 5, 3. avsnitt. Under samtalen mellom anmelder og Medhaug to dager senere, ble det overhodet ikke fremsatt påstander om voldtekt, noe bistandsadvokaten også har uttalt til mediene ved en rekke anledninger.

Anmelder hevder hun ikke har hatt noe hevnmotiv eller politisk motiv for anmeldelsen. Hva som er et faktum er at anmelder i februar 2001 sendte Medhaug et brev hvor hun til slutt skriver:

« Jeg vurderer flere alternative måter å reagere på for å markere alvoret i den situasjonen du har brakt meg inn i. En av dem er at jeg ber deg så snart som mulig om å vurdere den stilling som fy l kesleder for Kristelig Folkeparti (KrF) og fylkesvaraordfører i Rogaland. For meg oppleves det som en hån mot dette partiet som har en restriktiv linje i ove r grepssaker at du sitter i den posisjonen du gjør. For å markere alvoret i saken, vurderer jeg også å legge saken frem for den øverste ledelsen i KrF.» Anmelder sier i et intervju med Aftenposten 15.08.03 at «brevet var ment som en mulighet for ham til å trekke seg stille og rolig tilbake etter det han hadde gjort mot meg — uten rettssak og noe som helst. Jeg mente han burde gå av fordi det som hadde skjedd ikke var forenlig med det jeg personlig oppfattet som KrFs etiske syn på sex».

Anmelder og hennes bistandsadvokat har ved flere anledninger sagt at hun er tilfreds med måten partiet har håndtert saken på. Etter min mening viser dette at anmelder har hatt sin egen personlige politiske agenda i denne saken, som vanskelig kan oppfattes som noe annet enn hevn. At anmelder kaller dette for «rettferdighet» blir i denne sammenheng mindre interessant.

Hvis anmelders intensjon ikke var å ramme Medhaug politisk, hvorfor kontaktet hun da partiledelsen i juni i år og ba om et møte? Hvis henne eneste intensjon har vært «å bruke det strafferettslige apparatet til å plassere skyld», hvorfor ikke da la politiet etterforske saken ferdig? Anmelder - med sin utdannelse og yrkesmessige bakgrunn - burde være den første til å vite at hennes initiativ i forhold til partiledelsen med stor sannsynlighet ville føre til at saken kom i offentlighetens lys. Jan Birger Medhaug har ikke søkt offentlighet om anmeldelsen.

Jeg er enig med anmelder i en ting, nemlig at førstestatsadvokat Morten Eriksen i kronikken «Voldtekt og dens ofre» i Aftenposten 15.08.03 reiser viktige spørsmål som fortjener en diskusjon. Anmeldelsen av Jan Birger Medhaug er imidlertid lite egnet til å belyse de dilemmaer Eriksen fremhever. I denne saken finner jeg mer veiledning i å lese forlagssjef Håkon Harkets kronikk «Griseprat» i Vårt Land den 23. august, hvor han bl.a. skriver at « det eneste som ku n ne oppnås med politianmeldelser, var offentlig ydmykelse og henleggelse av de anmeldtes politiske karriere». Forsøket på offentlig ydmykelse er åpenbart, for vårt politiske systems skyld håper jeg at forsøket på å legge en politisk karriere i grus ikke lykkes.