Saktens kan Washington lite mer på egenbestemt militærmakt enn på politikk også i neste fase av det man har kalt en internasjonal krig mot terror. Taliban-regimets fall representerer for USA den militære problemløsnings suksess, og den fikk Europas og en internasjonal koalisjons tilslutning.

USA må likevel ha politisk kriseberedskap dersom krigen utvides til Somalia og Irak. Men USA avgjør.

Koalisjonsbyggeren Blai

Statsminister Tony Blair har i høst drevet koalisjonsbygging for George W. Bush i Asia og vært diplomat i Midtøsten for å skaffe antiterrorkoalisjonen arbeidsfred. Da India og Pakistan igjen røk sammen, nesten, dro Blair dit som brannslokker.

Er koalisjonsbygging og mekling fortjenstfullt, kom Blair samtidig til å understreke spriket i mobiliseringen etter 11. september. FNs sikkerhetsråd fastslo USAs rett til å forsvare seg, og USA bombet Taliban-regimet i Afghanistan. Det hevdet den angrepnes rett, men opptrådte på vegne av hele verdenssamfunnet, som ikke satt i beslutningsrommene i Washington, hvor reaksjonen på det Sikkerhetsrådet hadde fordømt ble utformet.

Blair er USA-alliert først og dernest FNs mann. Når britene leder FNs fredsstyrke i Afghanistan, flyter rollene sammen. Styrken skal sikre freden i et land der USA bomber restene av Taliban-regimet og Osama bin Ladens terroristbase. USA ønsket britene i ledelsen av praktisk-taktiske grunner, og da ble det mest praktisk-taktisk også for FN.

Forenes skal

Forenes skal FNs kollektivitet og USAs suverenitet illustrert ved fortsatte bombetokt selv om de setter det afghanske overgangsstyret i forlegenhet og anfekter påstanden om det nye Afghanistans suverenitet.

Det som tok form etter 11. september beskrives på to måter: 1. USA ble avhengig av verden rundt seg og inngikk i en internasjonal mønstring mot Osama bin Ladens apparat. 2. Verden viste sin avhengighet av USA. Supermaktens dominans, den nye verdensorden etter Sovjetunionens fall, ble vist, ikke en enda nyere fra september 2001. Men også Den annen verdenskrig, alle rettferdige krigers mor, ble ført av stormakter. De krigføre.

USA praktiserer sin unilateralisme, som er supermaktens kjennetegn og betyr at den ikke overlater sin politikk til internasjonale kollektiver eller koalisjoner. FN gir ryggdekning og andre land støtte når det kalles til felles kamp mot terrorisme. Storbritannia, Frankrike og Russland posisjonerte seg som bidragsytere til det USA besluttet, og Pakistan så sin økonomiske redning i USA-alliansen.

Hekter seg på

Å stå sammen med USA gir synlighet og avkastning. Den russiske presidenten, Vladimir Putin, bygger Russland ved å søke vestover. Da Bush nylig varslet at USA sier opp ABM-avtalen, som forbyr USA og Russland et antirakettforsvar, reagerte Moskva tilsynelatende uinteressert. Gjør USA som det vil, er det bedre å få noe igjen i forbundet med amerikanerne, og Putin får intet dersom han lager en ny kald krig.

Tysk presse, alltid opptatt av det som skjer øst i Europa og forholdet til Russland, konstaterer at Putin må fremme Russlands interesser med, ikke mot USA, og neste steg i atomnedrustningen venter. Den trenger russerne av økonomiske grunner. Så gjelder det at USA ikke ydmyker dem.

Utenriksministrene fra Kina, Russland og fire sentralasiatiske land, tidligere Sovjet-republikker, har hatt møte og høflig bedt USA om ikke å overta det politiske showet i Afghanistan som en port til hele den sentralasiatiske regionen.

USA ble med krigen den bydende aktøren i området. Russland og de sentralasiatiske republikkene hektet seg på krigen, men er redde for å bli hevet av i neste sving. Utenriksministrene formante og viste til FNs og fredsstyrkens rolle.

Russland og Kina ser USAs innpass i det sentralasiatiske ressursbeltet, men kan ikke som under den kalde krigen ta en åpen konflikt. De er både på lag med USA og på vakt. Det forteller om endrede maktforhold.