kronikk

SIEGFRIED PAUSEWANG

CMI-forsker Siegfried Pausewang. Han har nylig vært i Etiopia og drevet valgopplæring. Pausewang var innleder på den fjerde Bergens-konferansen om utviklingsspørsmål som Chr. Michelsens Institutt (CMI) nylig organiserte på vegne av Utenriksdepartementet.

Regjeringspartiets representanter sier: – Vi gir ikke mat til dem som forråder oss! Gå til partiet ditt og se hva de har å tilby av gjødsel, kreditt eller kommunale tjenester!

Valgmedarbeidere og kandidater ble fengslet uten lov og dom under alskens påskudd – fra tyveri til oppvigleri – i distrikt der opposisjonelle partier har stått sterkt i de siste valgene. Etter noen uker blir de løslatt uten så mye som et «unnskyld» for så å bli fengslet igjen ved neste anledning. Særlig i Hadiya-distriktet, der opposisjonspartiet Hadiya National Democratic Organisation (HNDO) vant alle plasser både i nasjonal— og delstatsparlamentet, tok lokale myndigheter hevn mot partimedarbeidere og velgere. Årets lokalvalg er utsatt til juli – og kan bli utsatt igjen.

Den politiske situasjonen er spent og usikker i Etiopia for tiden. Etter at krigen med Eritrea endte med våpenhvile på grunn av internasjonalt press før noen av sidene hadde lidd et avgjørende militært nederlag, er statsminister Meles Zenawi under skarp kritikk fra alle kanter.

Misnøyen vokste i statsministerens parti, Tigray People's Liberation Front, som dominerer entydig i regjeringskoalisjonen. En radikal fløy beskyldte Meles for å forfølge interessene til Eritrea, heller enn Tigray. De mente statsministeren hadde oppgitt bevegelsens opprinnelige mål som de hadde slåss for i 17 år, og prøvde seg på en intern omveltning. I et møte i partiets sentralkomité ble de nedstemt med knappest mulig margin. Nå sitter lederne for opprørsgruppen fengslet, anklaget for korrupsjon. Regjeringen lover opprydding og oppfordrer folk til å melde fra om korrupsjon til en spesielt opprettet komité. Ingen tror at anklager mot folk som er lojale mot Meles vil føre til arrestasjon. Imidlertid slår regjeringen to fluer i én smekk: De blir kvitt motstandere i egne rekker, samtidig som de utad demonstrerer handlekraft og populære tiltak mot korrupsjon.

I april gikk studentene i Addis Abeba til streik. Undervisnings-departementet hadde forbudt studentavisen og grepet inn mot studentunionens ledelse, og tiden syntes passende for å vise regjeringen at ytringsfriheten på universitetet var ikke så lett å kneble. Politiet ble sendt inn i universitetsområdet og prylte løs på ubevæpnete og forsvarsløse studenter. Det ble en heller blodig affære, og en rekke studenter måtte innlegges på sykehus. Én kvinnelig student døde som følge av skadene.

Undervisningsministeren, den eneste kvinnen i kabinettet, kritiserte offentlig politiets unødvendige brutalitet og lovet studentene en rettferdig behandling. I det påfølgende møtet stilte hun derimot et ultimatum: Studentene skulle gå tilbake til undervisningen uten betingelser innen to døgn, ellers ville universitetet oppfatte fraværet som en utmeldelse fra studiet. Det godtok ikke studentene. En ny demonstrasjon fikk støtte fra misfornøyd ungdom fra byen, inkludert arbeidsledige og visstnok også en del halvkriminelle.

Demonstrantene svarte med steinkasting da politiet drev dem tilbake. Undervisningsdepartementet fikk vindusrutene knust helt opp til fjerde etasje. Politiet satte inn spesialstyrker, utstyrt med skytevåpen og skarp ammunisjon. En del gater ble sperret for å avskjære demonstrantene fra å dra seg tilbake, og politiet skjøt i mengden og prylte løs på alle de fikk tak i.

Den offisielle rapporten nevnte 31 døde, men byens sykehus kom uoffisielt til langt høyere tall. 41 er det mest sannsynlige tall drepte. I tillegg kommer et stort antall sårede. En arrestasjonsbølge fulgte, der ikke bare studentlederne ble arrestert, men også en rekke partiledere som hadde vært kritiske overfor myndighetene. Mest oppsikt vakte arrestasjonen av professor Mesfin Wolde Mariam, en velkjent menneskerettsforkjemper og grunnlegger av Ethiopian Human Rights Council, og dr. Berhanu Negga, en internasjonalt anerkjent medieforsker og avisutgiver.

Etter flere rettsmøter ble Mesfin og Berhanu løslatt mot kausjon. Det hører med til historien at en domstol i Addis Abeba demonstrerte offentlig sin uavhengighet og makt ved å dømme landets justisminister til fire ukers fengsel for «forakt for retten». Ministeren hadde ikke reagert på domstolens oppfordring om å presentere en av fangene for retten, og ikke møtt opp i rettssalen. Likevel slapp han fengsling fordi presidenten, dr. Negaso Gidada, brukte nåderetten sin for å få ham løslatt – uten tvil på oppdrag fra statsministeren.

Mye spenning knytter seg nå til rettssaken mot de to menneskerettighetsforkjemperne. Myndighetene vil anklage dem for å ha oppildnet studentene til en voldelig demonstrasjon og for å ha dannet et illegalt parti for å styrte regjeringen. Nå viser det seg at det finnes et videoopptak fra det møtet der de to talte til studentene. Opptaket viser visstnok at de tvert om oppfordret studentene til å stå på for sine demokratiske rettigheter uten å bruke vold. Det eneste som finnes av bevis om kupplaner, er at politiet fant et utkast til et partiprogram hos begge som noen hadde sendt dem for en uttalelse. Vil myndighetene tillate at de to, etter så mye oppstyr, blir blankt frikjent? Eller vil de insistere på at det kokes opp ett eller annet som holder til å dømme dem – tilstrekkelig til å rettferdiggjøre arrestasjonen?

Uansett, disse to har fått så mye internasjonal og intern oppmerksomhet at de kan regne med en rettssak under kritiske øyne. Verre står det til med de hundrevis av fanger som sitter fengslet etter demonstrasjonen og arrestasjonene og som ikke har stått foran en dommer ennå. Enda verre er det for dem som sitter i fengslene rundt om i sør-regionen, simpelthen fordi lokale myndigheter mistenker dem for å være potensielle kandidater for et opposisjonsparti i de kommende lokalvalgene – et parti som åpenbart har bred støtte i befolkningen, men som myndighetene vil forhindre i å vinne med alle midler.

I Addis Abeba finnes det høyt utdannede og selvbevisste dommere som vet at de har atskillig makt selv overfor myndighetene. De våger å utfordre myndighetene ved å dømme justisministeren. I provinsene, derimot, er rettssystemet av et annet slag. Her sitter dommere som har ikke annen utdanning enn tolvårig skolegang pluss et lynkurs i juss på tre måneder. De vet av erfaring at lokale myndigheter når som helst kan gi dem sparken eller få dem fengslet dersom de ikke avsier den dommen administratoren ønsker. De vet at domstolenes uavhengighet i praksis ikke gjelder i distriktene. De vet også at det internasjonale samfunn følger nøye med i det som skjer med Mesfin og Berhanu. Det som skjer ved domstolene og hvordan valgene manipuleres er både ambassadene og utenlandske aviser helt uvitende om.

I en slik atmosfære skal demokratiske valg holdes i juli 2001. Lederen for opposisjonspartiet HNDO, professor Beyene Petros, sitter i parlamentet. Men han kan ikke engang få den spente situasjonen i hjemdistriktet sitt tatt opp til debatt i parlamentet. Og han kan ikke regne med å finne lokale folk som er villig til å stille som kandidater. Alle som kunne tenke seg det, har vært gjennom så mye press og sjikane at de ikke våger. Likevel er partiet under sterk press for å stille til valg.

Myndighetene vil åpenbart oppnå at opposisjonen viser seg å være så dårlig organisert at de ikke kan finne egnede kandidater. Slik håper regjeringspartiet å vinne en brakseier som alltid, med en opposisjon og likevel uten motkandidater. Dette er demokrati i Etiopia.