Av pensjonert overingeniør i Statoil,M.P. Nilsen, Stavanger

Hvor oljeselskapenes toppledelse kommer inn i bildet dersom Per er slurvete med de små detaljerte arbeidsoperasjoner, blir et helt urimelig diskusjonstema. På en borerigg foregår kranoperasjoner hele døgnet, det henger nesten alltid last i luften.

Scenario: Operasjonsledelsen forteller Per på et felles briefingmøte at «farlig hengende last transporteres i luften over hoveddekket» og derfor ber ledelsen Per om alltid å se opp når han skal gå ut av dekkshuset. Den erfarne formann stiller seg opp ved siden av dekkshusdøren for å kontrollere at Per ser opp. Men Per gjør som mange andre; han glemte hva som ble sagt.

Per blir sendt tilbake inn i dekkshuset for så å gå ut på dekket igjen, og denne gang ser han opp mot kranbommene og hengende last.

Men neste gang er ulykken ute. Per glemte å være observant! Hvem har så ansvaret?

Det er nærliggende å tenke på romferger der sikkerheten er et individuelt ansvar samtidig som et kollektivt system også ivaretar sikkerheten i et nøye planlagt nett av teknologiske betingelser. Men hvem har ansvaret når ny— og ikke helt utprøvet teknologi svikter?

Plassering av ansvar er en hårfin balanse mellom ansvar i å tilrettelegge utførelsen av kritiske operasjoner og det å utføre selve arbeidet.

Det finnes en rekke sikkerhetsbegreper. Eksempelvis har offshoreindustrien over flere år latt seg forlede til å overdimensjonere materialsikkerheten, og derfor priser norsk leverandørindustri seg ut av markedet på verdensbasis. Dette skjer fordi norske leverandører er gjennomsyret med bruk av overdrevne sikkerhetsfaktorer som alle overstiger kravene i myndigheters referansedokumenter; lovreglene på sokkelen som allerede har tilstrekkelig sikkerhetsfaktorer innebygget. Hvem har så ansvaret for at dette skjer?

Sikkerhet er også et teknisk/økonomisk lønnsomhetsbegrep som toppledelsen formidler nedover i linjene på en slik måte at alle skal tenke likt i alle situasjoner; inkl. i krisesituasjoner.

Problemet er at kvalitetssikringen i store organisasjoner er satt på hodet på grunn av at ledelsesteamet hovedsakelig består av personer med manglende relevant teknisk erfaring.

Hvordan kan en leder uten teknisk kompetanse lede og kontrollere teknologiske betingelser?

Standardsvaret er at det ansettes teknokrater til å assistere ledelsen. Problemet er så at økonomene ikke skjønner teknokratenes terminologi. Derfor bærer det galt av sted – også med sikkerheten. Teknokratenes optimale forslag blir misforstått, eller nedstemt.

Resultat: Menneskelige tragedier, uten herved å antyde til spesielle hendelser.

Sikkerheten kan forbedres ved at myndighetene stiller krav til sikkerhetsledelsens kompetanse.

Eksempelvis kan sikkerheten offshore optimaliseres ved at bl.a. plattformsjefene rekrutteres fra bedriftens tekniske miljøer, og ikke fra Statens vegvesen. Poenget er bl.a.:

En økonomisk feilvurdering resulterer kun i tap av penger.

Risikoen for ulykker øker ved tekniske feilvurderinger, med risiko for tap av menneskeliv, og menneskelige tragedier.

Økonomene må gi support til teknokratene, og ikke som i dagens organisasjonsform hvor det motsatte er tilfelle. Ut fra min høyst relevante erfaring tør jeg ærbødigst påstå: Dersom firmastyret kunne innse dette forhold, forbedres sikkerheten alle forhold tatt i betraktning!