Den debatten hilser vi velkommen, fordi det er nå pålegget om profesjonsuavhengig enhetlig ledelse i sykehus skal settes ut i praksis. At det i en så vidt komplisert sak, med både prinsipielle og praktiske sider, også kan fremkomme en viss uenighet i legegruppen er ikke uventet. Det er imidlertid ingen tvil om Legeforeningens standpunkt i saken, og et stort flertall av legene på Kvinneklinikken støtter dette. Alle ønsker en godt skolert leder, men vedkommende må ha nødvendige faglige kunnskaper. Dersom så ikke er tilfelle må ansvar og nødvendig beslutningsmyndighet angående pasientbehandling overføres til avdelingsoverlegen.

At legene ved avdelingen ikke har opptrådt besinnet i denne prosessen er en urimelig påstand; kollegiet har fremstått med dokumenterbar saklig argumentasjon overfor administrasjonen. Et stort problem har imidlertid vært mangel på respons og dialog fra administrasjonens side. Legene vil fortsette å forfølge saken, og i det følgende vil vi begrunne hvorfor.

KK har, som andre sykehusavdelinger, som hovedoppgave å utføre best mulig diagnostikk og behandling. Pasientene kommer til sykehus for å møte en lege som er spesialist på deres sykdommer, og behandlingen av disse. Alle andre sykehusfunksjoner er støttefunksjoner i forhold til dette, og annet personell utøver nødvendigvis støttefunksjoner i forhold til legens oppgaver. Det virker muligens banalt å fremlegge det slik, men når man følger debatten, får man lett et inntrykk av at dette er glemt. I forhold til hvem som bør lede en sykehusavdeling, er det et helt sentralt anliggende. Den som leder avdelingen, har som hovedoppgave å sørge for at pasienten får den til enhver tid beste diagnostikk og behandling, dette innebærer faktisk noe annet enn bare å administrere.

To av våre Universitetssykehus, Rikshospitalet og Tromsø, har sett betydningen av dette, og vedtatt at leder av kliniske avdelinger skal være lege. På Haukeland sykehus står imidlertid «striden» om en avdelingsleder som ikke er lege kan ha et totalansvar.

En avdeling ved et universitetssykehus skal faglig og forskningsmessig være i front, og det er her det til enhver tid må avgjøres hvordan begrensede ressurser best skal nyttiggjøres i pasientbehandlingen. Det er store avdelinger med mange funksjoner, og hver seksjon innenfor en avdeling vil kjempe for sin pasientgruppe. Det er udiskutabelt at det kun er leger som har tilstrekkelig faglig innsikt til å kunne vurdere pasientgrupper mot hverandre og til å legge faglige strategier for avdelingens virksomhet. En avdelingsleder som ikke er lege vil altså ikke ha nødvendig faglig innsikt til, på et selvstendig grunnlag, å vurdere hva som bør prioriteres. Vedkommende vil ikke ha nødvendig fagkunnskap til å stille de rette spørsmålene, og hun/han vil i begrenset grad kunne bedømme rådenes faglige innhold.

En svak avdelingsleder vil kunne åpne mulighet for at enkelte miljøer oppnår en uforholdsmessig stor andel av ressursene på bekostning av andre pasienter, og det er for så vidt ikke å undres over at enkelte kolleger vil kunne la seg friste av utsiktene til dette.

Betydningen av faglig innsikt kommer også til uttrykk i forarbeidene til spesialisthelsetjenesteloven, NOU 1997: 2, der det bl.a. står: « Den som skal ha den fa g lige ledelsesfunksjonen må nødvendigvis ha faglig innsikt som er på høyde med de medarbeidere som vedkommende har faglig lederansvar for.» Ved KK er en av overlegene beordret til funksjonen som avdelingsoverlege og faglig rådgiver for avdelingslederen, men uten beslutningsmyndighet. Legene ønsker ikke å påta seg en slik rådgiverrolle, ut fra den vurdering at et medisinsk ansvar ledsages av nødvendig beslutningsmyndighet.

Vi er ikke alene om å hevde dette standpunkt. Stortinget fattet i 1996 et enstemmig vedtak med følgende ordlyd: «... Det må være klare ansvarslinjer, slik at den som har det medisinsk-faglige a n svar også har nødvendig myndighet.»

Lederen av Sosialkomiteen uttalte ved den senere stortingsbehandling av saken, at det at legen som medisinskfaglig rådgiver ikke kan gjøre selvstendige beslutninger «kan gå på sikkerheten løs for pasienten».

Med utgangspunkt i kravet til forsvarlighet i pasientbehandlingen, har legene ved Kvinneklinikken fremsatt som et selvfølgelig krav overfor sykehusets administrasjon at den som har det medisinske ansvaret for pasientens behandling, også må ha beslutningsmyndighet.

Av Grete Midbøe, overlege KK, Haukeland sykehus, Tone Skeie Jensen, overlege, dr.med. Det Norske Radiumhospital, Ferenc Macsali, tillitsvalgt Yngre Legers Forening KK, Per Anders Gulowsen, tillitsvalgt Overlegeforeningen KK.