I en leilighet på Laksevåg i Bergen bor en 33 år gammel kvinne. Hun frykter for sitt liv. Hun frykter en mann som har gjort sitt beste for å drepe henne. Snart er han fri til å fullføre sitt svarte forsett. Han har lovet at han vil gjøre. Kvinnen ser ingen grunn til å tvile på at han mener det.

Kanskje er det snakk om en forskrudd konsekvens av et æresbegrep. Kanskje handler det om en mann som av andre grunner har utviklet en livsfarlig form for hat. Årsaken til at denne kvinnen må leve i frykt er ikke så viktig. Det viktige er at hun er en av over 100 000 kvinner i Norge som daglig utsettes for vold og trusler. Hun er en av dem som samfunnet vårt har problemer med å beskytte. Eller velger ikke å beskytte.

De offisielle ofrene

Sammenlikningen med statsministeren og kongefamilien er kanskje søkt. De er personer som utsettes for trusler i kraft av sine stillinger og posisjoner, gjerne i situasjoner der de representerer alle oss andre. Det skulle bare mangle at de ikke skulle føle seg trygge i hverdagen sin.

Offentlige personer må også forholde seg til flere potensielt truende personer enn de fleste andre må, og truslene tikker inn oftere enn før.

Det er grunnen til at de har livvakter, politifolk som bruker all tiden sin på å sørge for at ingen av våre mer rabiate medborgere kommer dem for nære.

Behovet for å beskytte mennesker som trues fordi de gjør en jobb for oss andre, er også grunnen til at strafferammen for trusler mot offentlige tjenestemenn, eller vitner i rettssaker er blitt skjerpet. Slik understreker samfunnet at vi ikke aksepterer den slags.

Men hva med volden og truslene mot de andre? De som ikke kan stenge kontoret, dra hjem, og unnslippe en tøff hverdag? De som tvert imot er mest utrygge når de er hjemme i sitt eget hjem?

Beskyttelse inntil et visst punkt

— Når gjerningsmannen ikke bryr seg om reaksjoner fra politi og domstol, er situasjonen svært vanskelig, sa politimester Vidar Refvik til Bergens Tidende i går. Det er lett å være enig med ham i det.

Selv hvis politiet gjør det de i dag har anledning til å gjøre for å beskytte kvinner som utsettes for vold og trusler, er evnen til beskyttelse begrenset. Den tiden det tar før politiet rekker å respondere på en voldsalarm, kan være nok til at en innbitt mann klarer å skade, eller drepe, en kvinne. En skjerping av ordningen med besøksforbud, der mannen blant annet kan nektes å komme inn i sitt eget hjem, hjelper litt, men gir bare begrenset trygghet. Mannen må velge ikke å gå dit kvinnen bor, han må velge ikke å plage henne. Ofte velger han det motsatte. Da fungerer besøksforbudet like effektivt som en smekk over fingrene. Er gjerningsmannen uten norsk statsborgerskap, kan han sendes ut av landet, og kvinnen kan kanskje leve tryggere her enn hun ville ha gjort i sitt hjemland. Enkelte land nekter imidlertid å ta imot folk som blir tvangsutsendt fra landet de søkte flukt eller asyl til.

I et lite og gjennomsiktig land som Norge er en tilværelse med hemmelig adresse og telefonnummer en heller tidsbegrenset affære. Sverige har løst problemet med å gi mennesker mulighet til å starte et helt nytt liv, med nye personopplysninger, nytt navn, nytt alt som kan gi en forfølger en ledetråd til hvor offeret befinner seg. Begge ordningene koster dyrt, først og fremst for offeret. Hun får en livstidsdom av en tilværelse, uten kontakt med familie, uten kontakt med venner, uten frihet, og uten noen av de nettverkene vi liker å ta som en selvfølge. Gjerningsmannen kan derimot leve like fritt som før, etter noen måneder, eller i de groveste tilfellene, noen år, i fengsel. Selv om det ikke blir helt som han hadde tenkt seg det, klarer han å ødelegge et annet menneskes liv.

Kun juling som gjelder

Dilemmaet er klassisk. Hvor alvorlig skal man ta en grov trussel? Er det mulig å handle på grunnlag av en trussel, eller må myndighetene vente til gjerningsmannen demonstrerer at han mener alvor?

Det skal mye til før et rettssystem som vårt straffer folk for noe de snakker om å gjøre. De må ha markert at de mener alvor først. Alvor er ofte ensbetydende med fysisk i vårt samfunn. Men er det verre å bli banket til blods enn å leve i konstant frykt for sitt liv i årevis? Og hvor alvorlig er det å utsette et menneske for en terrorisering som fratar personen muligheten til å leve et normalt, fritt liv?

Politiet lover å hjelpe kvinnen på Laksevåg så godt de kan. Det skulle bare mangle, selvsagt. Politimesteren skulle ønske de kunne hindre mannen i å oppholde seg i Bergen. Han vet at det er vanskelig å gjennomføre. Det er ikke rom for å hindre mennesker i å utføre en forbrytelse de selv har uttalt at de vil gjøre. Det burde være rom for å beskytte dem som utsettes for forbrytelsen. Da må vi definere trusler som forbrytelser. Alvorlige forbrytelser. Det betyr at vi tar de 100.000 kvinnene som lever i en voldelig hverdag på alvor. Det betyr at vi tror på det de forteller, og det betyr at de får all den hjelpen samfunnet tross alt kan gi dem. Det er bedre å gi en voldsalarm eller et besøksforbud for mye enn en for lite.