«For blodig til å overse», skriver britiske The Economist på forsiden. «Krigen USA ikke lenger kan overse», skriver amerikanske Time på sin forside. Selv George W. Bush, som hadde tenkt å ta fri fra konflikten i Midtøsten da han ble president, må gjøre noe, for den israelsk-palestinske krigen skader USAs interesser i alliansen med arabiske og muslimske land.

En uløst okkupasjonshistorie med palestinerne som de erobrede ga al Qaida oppslutning og påvirker forholdet mellom USA og muslimske land. Den setter grenser når Washington kaller til krig mot terror eller Irak. Den israelske okkupasjonen og USAs bånd til Israel mobiliserer i autoritære regimer det nærmeste man kommer folkemakt, en opinion. Regimene må skule til stemninger de selv har spilt på.

Da George Bush senior angrep Irak i Golfkrigen, mønstret han en arabisk koalisjon av regimelederne mot Saddam Hussein, mens den irakske diktatoren stilte deler av de arabiske folkemassene. Deler, ikke rubb og rake. Da Osama bin Laden fikk tårnene til å falle i New York og George Bush junior svarte, kom den samme oppstillingen.

Egypts og Jordans behov for avtaler med Israel kolliderte med den israelsk-palestinske konflikten. Egypts president, Anwar al-Sadat, sluttet likevel fred, og ble myrdet av sine egne. Jordans kong Hussein ventet meget utålmodig til Oslo-avtalen tillot ham å handle. Arabiske golfstater har forsiktig manøvrert seg i posisjon.

Den nye intifadaen og den israelske statsminister Ariel Sharons forsøk på å tvinge palestinerne til betingelsesløs kapitulasjon har igjen kalt på arabisk markering, men også vist dens ubehag eller dilemma.

Heller tilbakelent

Faktisk har de arabiske regimene tatt den israelske politikken tilbakelent. Knapt er deres ledere opprørte over palestinernes nød, for her er regimer vante til å ha blod på hendene.

Flyktningleirene var bekvemme fordi de holdt palestinerne på plass, på en bestemt plass så de ikke var til bry, men samtidig holdt liv i en arabisk mobilisering som utgjorde en del av regimebyggingen, og PLO var aldri elsket av noe regime. Jordan nølte ikke da palestinske organisasjoner ble for mektige og kastet dem ut så det lå et blodspor etter dem. Syria ga frihavn til ekstremistgrupper, men verten bestemte over gjestene, tjenlige som et syrisk redskap mot Israel.

To ting forstyrret: Israel og egenrådige palestinere. Israel representerte to fremmedelement som jødisk stat og modernitetens inntrenging i et konservativt område.

Israel og nabolandene deler ønsket om styrbare palestinere, men de arabiske statene krever at palestinerne siden de er arabere ikke blir styrt av israelere. Så må de sørge for at de frigjorte ikke blir et uroelement også for dem. Israel vil ha oppsynsmulighet enten de palestinske områdene kalles en stat eller ikke. For nabolandene blir det også viktig å ha en palestinsk ministat i kontrollerbare former så den ikke blir en spydspiss mot dem.

Saudi-Arabia har lagt frem et forslag som kalles nytt fordi alle forslag av desperasjon nå kalles nye: De arabiske statene skal kollektivt slutte fred med Israel hvis det trekker seg ut av hele Vestbredden og hele Gaza, og Golanhøydene. Araberne har forlangt dette hele tiden, og Israel har avvist hel retrett. Saudi-Arabia tilbyr hel fred.

Tåles den? Spørsmålet kunne stilles da Syria og Israel prøvde å enes om Golanhøydene. Klarte Syrias diktator, Hafez al-Assad, seg uten et fiendebilde som hadde en manende plass på regimets vegg?

Saudi-Arabia har et så reaksjonært styre at det fostret terroristene i al Qaida i opposisjon mot regimets vanhellige omgang med USA. Mestrer det da fredelig samkvem med Israel? Tilnærming er ikke forberedt, og at den israelsk-palestinske konflikten forblir uløst, presser den heller ikke frem.

Den kom aldri

Perestrojkaen kom ikke til de arabiske statene. Enten regimene styrte i Allahs navn som i Saudi-Arabia eller den arabiske sosialismens som i Algerie skapte de et reformtrykk. Landene er tikkende sosiale og politiske bomber. Da makten omsider åpnet seg i Algerie, eksploderte det.

Her ligger krisen i Midtøsten. Konflikten mellom israelere og palestinere er virkelig og alvorlig nok og har utløst kriger mellom Israel og arabiske stater samt to intifadaer. Men det som skjer på denne fronten skygger for det som har fått bygge seg opp innad i de arabiske statene.

Algeries frigjøringsregime produserte ungdom, men ingen fremtid, og fremmet i stedet det politiske islam som arabisk variant av Frp, protestpartiet med appell for truede verdier. Protesten vant et valg, men ble fratatt seieren av de militære.

Egypt, som avtalte fred med Israel, holder i sjakk en befolkningsmessig, sosial og politisk ufred. Regimet overlevde Israels okkupasjon av Sinai. Ryker Egypt innenfra, kan stabilitet i Midtøsten glemmes.

Osama bin Ladens fristelse forteller om USAs upopularitet, men enda mer om betente makt— og samfunnsforhold i arabiske og muslimske stater. Mangelen på reform gir betennelsen, men også forandring og mangel på dagens autoritære grep kan gi destabilitet.

Forholdet mellom israelere og palestinere/arabere fortsatte å være et spørsmål om krig eller fred og skyver den store konflikten i de arabiske landene bakenfor, noe som kan være beleilig, men er lite lovende.

For tiden må mange noe. Ariel Sharon må visstnok la Yasser Arafat reise til det arabiske toppmøtet i Beirut, men da må Arafat tale for Israel mer enn for palestinerne. De arabiske statene må tale for palestinerne, men ikke slik at det skader deres egne interesser. Saudi-Arabia må vise USA og verden at det rommer mer enn terrorister. USA må presse Israel, i alle fall litt, for å vinne araberne for den harde linje overfor Irak. Den skal gi maktskifte i Bagdad og bidra til forandring. Alternativt vil den forsterke reaksjonære appeller i arabiske land.

POLITISK RØYKVARSLER: Egypt overlevde Israels midlertidige okkupasjon av Sinai, men president Hosni Mubarak tåler ikke en befolkningskrise som får vokse sosialt, økonomisk og politisk. FOTO: AMR NABIL, AP/SCANPIX