Det er alltid noe trist over store helters fall. For det var det han var, den geniforklarte, tidligere ABB-sjefen Percy Barnevik. Det triste er ikke fallet i seg selv – de fleste forstår at selv de best betalte toppene kan miste grepet og ta feilbeslutninger iblant. Trist blir det først når de privilegerte toppene ikke skjønner hvorfor tilliten raser, ikke skjønner at de er i fatal utakt med et samfunn de spiller så viktige roller i.

Percy Barnevik er definitivt ukens navn i finanspressen i Europa. Men debatten om de galopperende lederlønningene og -avtalene startet lenge før saken om den fallerte svensken.

Fra milliontue til milliontue

Selv om Kjell Almskogs 45 millioner pensjonskroner blir for lommerusk å regne i denne sammenhengen, kjenner vi argumentasjonen godt her hjemme. Det blåser på toppene, får vi høre, faktisk så hardt at kun et par tre årslønner i sluttvederlag, og 20-30 industriarbeiderlønninger i året gjør det verdt å holde ut der oppe. For får de sparken, får vi videre høre, er det for eksempel ikke så lett å finne seg en jobb på samme nivå igjen.

Og utrygt sitter de, insisteres det på, de skal tross alt ta støyten når det virkelig skjærer seg i regnskapsbøkene eller hvor det måtte være. Det gjør det rett som det er, og kanossagangen foregår etter kjent mønster. Etter noen dager, der vår mann klamrer seg til en stilling alle vet han må gi fra seg, kommer tilbaketoget. Med dype nyver i pannen kunngjør han sin avgang, pusher noen millioner inn på konto, og hopper videre til neste toppjobb.

Vi andre sitter igjen med en litt rar følelse i magen. Dette med belønning av gode ledere kan vi forstå. Akkurat som vi forstår at alle ansatte får en ekstra skjerv når bedriften går godt. Men belønning av elendige ledere, som har kjørt bedriften i grøften på heltid? Den er litt tyngre.

Lukrative feil

Tungt syntes også britene det var da Peter Bonfield takket for seg i British Telecom i fjor høst. Etter hans seks år i selskapet hadde gjelden til telekonsernet økt med over 350 milliarder kroner, uten at noen hadde helt oversikt over hva det skulle være godt for. Bonfield nølte likevel ikke med å ta med seg nærmere 20 millioner kroner som takk da han gikk, og fortsatte dermed en relativt fersk tradisjon i europeisk sammenheng; gevinst for mislykkethet. Britene peker vestover, mot USA, når de skal forklare en utvikling som gjør at lederlønningene i de 100 største børsnoterte selskapene deres økte med 18 prosent fra 2000 til 2001.

Det overgår langt økningen i inntjening i selskapene de leder, for ikke å snakke om lønnsøkningen blant de ansatte. Trenden kommer fra et land der knappe åtte prosent av topplederlønningene regnes som fast. Resten avgjøres av resultat til bedriften de leder, ifølge analysefirmaet William C. Mercer. I Storbritannia er til sammenligning 39 prosent av lønnen fast, og opprøret mot lønnsavtaler som er like innbringende uansett hva sjefen klarer å prestere, blir stadig mer høylytt. Det passer simpelthen ikke inn europeisk bedriftskultur.

Greit i Nokia

Det er knyttet en viss logikk til lønn basert på prestasjoner og resultater. Det var blant annet derfor protestene mot Nokia-sjef Jorma Ollilas 90 millioner i årslønn var heller lavmælte i de årene Nokia vokste og imponerte som mest. Han dro selskapet ut av historien og helt fremst i fremtiden. Aksjonærene ville ham, og belønnet ham klekkelig for den svimlende avkastningen på aksjene deres som han bidro til.

Fra utsiden virker det helt absurd at noe menneske i verden skal behøve 90 millioner kroner i året for å gjøre en jobb. Likevel hang det på et vis sammen, i hvert fall like mye som det henger sammen at en jypling av en fotballspiller hever 350.000 kroner i uken fordi mange nok vil se ham leke seg med en ball på en gressmatte i England.

Problemet oppstår når Ollila og hans like ikke gjør det så bra lenger, når kurvene peker nedover, når ansatte må ofres. Da er det opp til lederen selv å bevise at han begriper hva som rører seg i sinnene til ansatte, kunder og forbindelser, til alle dem som gjør det mulig for toppsjefen å få til noen ting som helst. Det er den forståelsen det skremmende nok ofte skorter på hos de glade guttene på toppen.

Ledere mot ledere

Percy Barnevik var arbeidersønnen som ble næringslivsleder i verdensklasse, han var en av få levende legender innen svensk og internasjonalt næringsliv. Men det skal altså ikke mer enn en pensjonsavtale på 850 millioner kroner til før et bilde som er bygd opp over 30 år sprekker, og smuldrer til støv. Percy skjønner nok at verden ikke er på hans side for tiden, men han skjønner ikke helt hvorfor. Han forstår ikke at alle unner ham belønning for det han gjorde for ABB, men at det samtidig finnes noe så enkelt som grenser for hva som oppfattes som rimelig. Selv om pensjonen var resultatavhengig, og pengene strømmet inn i ABB i en fart som vel ingen hadde tenkt seg under Barneviks første år, er 850 millioner kroner rett og slett helt vulgært mange penger. Det er for mye for de 140.000 ABB-ansatte, som står overfor nedskjæringer og oppsigelser. Det er for mye for andre ledere og bedriftseiere.

Etter hvert er ledernes og bedriftseiernes egne organisasjoner blitt de grådige ledernes sterkeste kritikere. De vet at det rammer dem alle når enkeltpersoner så overtydelig demonstrerer sin mangel på sosial og samfunnsmessig intelligens. Dermed står de alene på toppen, de overbetalte lederne. Det er jo også det de etter sigende får betalt for.