Da ser jeg dem, mine to trofaste venner gjennom et helt år, en hjortekolle og hennes fjorårskalv.

Gleden strømmer gjennom hjertet mitt, men avløses raskt av svart sinne og dyp sorg.

Disse to vakre skapningene, mor og barn, har gjort seg skyldige i en dødssynd! De spiser blomster på gravplassen på Erdal, Askøy, og må derfor bøte med livet!

Fellingstillatelse er gitt og dødsdommen skal fullbyrdes innen 1 uke.

Jeg ser inn i vakre, brune og tillitsfulle øyne. De betrakter meg som en venn, og har ikke forstått at mennesket er deres verste fiende. Jeg kjenner et kaldt gufs nedover ryggen, og øynene mine blir fylt med tårer. Tårer på grunn av menneskers inngripen i naturen, dette er deres hjem!

Vi har tatt oss til rette her, men er blitt ønsket velkommen, og har ikke minst blitt beriket ved deres tilstedeværelse og tillit. En mor og hennes barn. Sannsynligvis bærer hun nok et lite liv i magen, enn så lenge...

Helt til skuddene treffer sitt mål, og de vakre, varme øynene lukkes for siste gang.

Jeg gråter over menneskeheten, og skammer meg fordi jeg selv er menneske.

Jeg slukker lyset, og går og legger meg, men får ikke sove. Tankene holder meg våken. Jeg bekymres over hvilke kvaliteter vi fører videre til barn og unge. Deres verdivalg vil igjen få konsekvenser for vår fremtid. I en tid preget av terror og trusler om krig hadde jeg håpet at flere enn meg skulle få lov til å oppleve naturens under, og verdsette det!

Jeg fryser, tårene tørkes, men hjertet mitt gråter! Pang!!! Kanskje i morgen?

Et liv er over, du er funnet skyldig i å spise blomster!

Det blir nok ingen vanskelig jakt for de modige menn med skarpladde gevær. Se dem inn i øynene før dere trekker av. Der finnes ikke annet enn tillit, som kanskje blir forvandlet til undring, frykt og smerte idet kulen treffer. Jeg mister mine kjære venner, og enda flere illusjoner. GOD SLAKT!!!

Janicke Håvarsthun