Egentlig er det mer som film enn virkelighet. Et av verdens største revisjonsselskap, Arthur Andersen, sparket en av sine toppfolk, revisor David Duncan, fordi han skal ha brent dokumenter sammen med ledelsen i det skandale— og konkursrammede energiselskapet Enron.

Ikke bare det, han skal ha hjulpet de kreative sjefene med å bygge et økonomisk skrog som kunne skjule at milliardene fosset ut av selskapet, et selskap som nylig fikk den tvilsomme ære av å stå for USAs største konkurs noensinne. Revisoren skulle være bremsekloss, men bidro i stedet til at farten på veien mot stupet bare økte. Han er ikke den eneste som har vært for lite kjedelig.

For revisjons- og konsulentverden kan Enron-skandalen bli det rene jordskjelvet. For nå settes lyskasterne på den grå bransjen, som tjener penger på å kontrollere råd de selv har gitt, og arbeid de selv har gjort.

Tillitsyrke

Vi må kunne stole på revisoren. Bedriften som betaler for tjenestene, og alle vi andre må kunne stole på de drakt- og slipskledde systematikerne. Med nitid nøyaktighet, sterke briller og en helt egen interesse for paragrafer, skal revisoren fungere som bindeledd mellom bedriftens indre økonomi og verden utenfor. Revisoren skal være garantist for at bedriften oppgir riktige opplysninger om den økonomiske stoda i bedriften.

Skattemyndigheter, investorer, kreditorer og kunder skal vite at ting er på stell, at ingen bryter lover og regler i jakten på de feite overskuddene. Revisoren skal også lose bedriftene i jungelen av regnskapsregler og opplysningsplikt. De skal ringe med klokkene når eiere fikser og trikser med tallene for å skjule feilbeslutninger, de skal sørge for at tallakrobatikken foregår innenfor rammene av god regnskapsskikk.

Nesten OK

OK Fish-eier Jarle Kvalheim er tiltalt for å ha svindlet til seg nærmere 300 millioner momskroner ved å drive en fakturapolitikk som var så kreativ at den utviklet seg til å bli en kunst i seg selv. Revisoren til OK Fish blir ikke tiltalt for noe kriminelt. Men han innrømmer at han burde ha vært mer kritisk til de opplysningene han fikk fra den oppfinnsomme Måløy-mannen, noe ingen kan være uenig med ham i. Men Kvalheim var en grei kar. Han var lett å stole på. Det er ikke naturlig å stille ufine spørsmål til en slik kjernekar. Og da nærmer vi oss kjernen i revisorens problem.

I små samfunn, med små bedrifter, er revisoren ikke bare tallpoliti, men venn, nabo, trener på fotballaget, og alt det andre som gjør kontrolloppgaven vanskelig. I tillegg fungerer revisoren ofte som økonomisk rådgiver. Kontrolløren gir råd om selskapsstruktur, pengestrømmer og organisering av virksomheten. I neste runde skal revisoren garantere for at alt går riktig for seg i bedriften han eller hun er rådgiver for. Dilemmaet er stort for de små.

For de store er det blitt ren forretningspraksis. Rådgivningstjenester og revisjonstjenester blir slått sammen til enorme konsern, og millionene og milliardene triller inn i et marked som gror friskt i skyggen av en stadig tettere jungel av lover og regler for forretningsvirksomhet. For hvert skattesmutthull de store selskapene får hjelp til å finne, for hver lønnsomme omorganisering, tjener de litt mer penger. De vil rådgiverne ha et jafs av. Jo større del av virksomheten de kan fargelegge med logoen sin, jo mer av disse pengene får de.

En av de største på feltet, det hittil så velrenommerte Arthur Andersen, vet alt om det. Og de er i ferd med å få vite hva som kan skje når tilliten svikter.

To sider av samme sak

Den amerikanske professoren Arthur Andersen ville rotert i sin grav hvis han hadde ant hvilke beskyldninger det skulle leve med, selskapet han grunnla for nærmere 90 år siden. Fra å ha vært selve manifesteringen av troverdighet og tillit, har revisjonsgiganten fått en meget sentral rolle i skandalen rundt energiselskapet Enron. Det ser ikke pent ut, og det er i ferd med å sette hele bransjen i vanry. Fusjonsbølgen som har skylt over bransjen de siste årene, har bare skapt tettere bånd mellom rådgivnings- og revisjonsvirksomheten.

Så lenge alle har sitt på det tørre, og ikke krysser grensene, går det bra. Det øyeblikket en av dem gjør det, blir det som med habilitet for øvrig. Det er muligheten for dobbeltspill som er problemet, ikke om det faktisk skjer. Plutselig stilles det spørsmål ved troverdigheten når samme selskap skal kontrollere resultatene av rådene det selv har solgt. Da hjelper det ikke om de som rådgir i første ledd, sitter i en annen etasje enn dem som kontrollerer i siste ledd.

Siden tillit er hele grunnlaget for revisjonsbransjen, kan ringvirkningene etter Andersen-plasket spre seg lenger enn noen hadde trodd. Det er ikke nødvendigvis noen ulykke. Som ellers med skandaler av denne sorten, er det sjelden så galt at ikke det er godt for noe.