New York: Greit nok at kofferten som en tidlig morgen står på et hjørne i Harlem inneholder et blodig kvinnelik uten hode. At den godt voksne damen, som hele livet har jobbet i kommunen og bare har kort tid igjen før hun skal pensjonere seg, dør av hjerteattakk når NYPD i beste Bruce Willis-stil sparker ned døren og fyrer en gassgranat inn i leiligheten hennes, i stedet for leiligheten til crackdealeren de egentlig var på jakt etter. At en distré kunsthandler glemmer igjen en ekte Picasso på subwayen. At organiserte bander jobber fra 9-4 med å butikktyve medisiner og helsekost for så å selge varene på internett.

Sånt gjør man nesten regning med i New York. Det mest sjokkerende er imidlertid leiemarkedet. Og da tenker jeg ikke bare på prisene, som kunne gjort Indiana Jones mørkredd. (En herværende norsk dagsavis betaler visstnok 70.000 kroner i måneden for leiligheten sin på Manhattan.) For det er spennende dager, når man setter inn en annonse på craigslist.com og venter spent. Snart popper tilbudene inn, og å dele en leilighet i et tøft polsk område av Brooklyn høres da bra ut. Helt til du kommer ut der, og din potensielle samboer viser seg å være en trommeslager som pleier å øve i leiligheten. Så jeg hopper på N-toget ut i Queens for å se på et annet lovende prosjekt. En godt voksen sveitsisk dame viser rundt i et streit lite hus i et streit lite nabolag. Prisen er ikke så gale, betingelsene er det verre med.

Akkurat hvor lenge jeg kan bli boende, kan hun ikke svare på. Damen skal nemlig selge huset, og derfor må det aldri være det minste rot der, ingen cd-er på stuebordet, ingen halvlest Henning Mankell på soverommet. Og hver gang potensielle kjøpere vil titte på huset, må jeg tørke vekk noen timer. Og venner på besøk fra Norge? Ikke litt aktuelt engang. Damen skal jo selv bo der i helgene.

I motsetning til sveitserinnen kan den kvinnelige kunstneren i Brooklyn love meg full helgefred på hybelen hun vil leie ut. Ukene er det verre med. Hun bruker nemlig hybelen som atelier i normal kontortid. Men bare i uken, altså. Vel er det fint med damer på hybelen så klart, men ikke når det første ditt groggy, søvnige tryne ser om morgenen, er en som står og maler aktbilder med titler som «Sleeping Norwegian» og «Snoring Viking». Og verre skal det bli.

På grunn av New Yorks såkalte leiestabiliserende lover har ikke utleier lov til å øke husleien mer enn helt utrolig lite hvert år. Hvis du for eksempel fikk tak i en leilighet på Manhattan på 1960-tallet, er du i dag en gammel krok som betaler noen lusne hundredollarsedler for en leilighet som gjerne ville gitt utleier det tidoble. Noe en lite fornøyd utleier ikke kan gjøre noe med, før du selv sier opp kontrakten. Noe du selvsagt ikke gjør, og derfor plager utleier deg hyppig i håp om at du flytter frivillig.

Folk finleser dødsannonsene i avisen for å finne oldinger som har reist til de evige jaktmarker. Hvis de ikke har arvinger, finner de boligtørste den avlidnes adresse, for så å reise til boligblokken og prøver å bestikke vaktmesteren – som kan fikse slikt – til å la dem få overta leiligheten. For ikke lenge siden ble en 18 år gammel kvinne, som hadde arvet leieforholdet etter en slektning, funnet drept. Politiet mener at det er huseier som har hyret inn leiemordere for å bli kvitt henne, slik at han kan få fett betalt på det åpne marked. Kanskje vedkommende du leier hos ikke er så ille likevel?