Jeg er fundamentalt uenig med Rosvold. Jeg mener at det skolen trenger er mer åpenhet — å få bort mytene gjennom kunnskap.

Først av alt, la oss korrigere en åpenbar misforståelse. Rosvold påstår at Undervisningsminister Clemet «(...) har vedtatt at en nå skal offentliggjøre gjennomsnittskarakteren (...)». Dette er feil. Karaktersnittet har aldri vært unntatt offentlighet. Hvem som helst har kunnet be om dette, men som i en del andre tilfeller, har alle trodd at de ikke kunne få opplysningene. Det er til og med slik at noen har trodd at de ikke behøvde å gi opplysningene.

Nå har Læringssentralen, som samler inn statistikk på området, selv bestemt at de vil gjøre det. Dermed har noen sparket inn en åpen dør, og gitt oss litt mer informasjon om de faglige resultatene i skolen. Huff og huff, det har til og med vist seg at der er forskjeller. Som om vi ikke visste dette fra før. Nå har vi heldigvis fått dette dokumentert, og som politiker vil jeg si at det er en fordel å vite fremfor å tro. Nå kan jeg se resultatene av de pengene jeg bevilger til skole.

Dersom der er noen helt ekstraordinære utslag, kan jeg nå gå inn og be om mer informasjon. Tilsier denne informasjonen at noe bør gjøres, kan jeg sette inn tiltak. Det har jeg ikke hatt mulighet til før, fordi jeg ikke har fått noen informasjon. Jeg vil bruke karakterer som en av flere indikasjoner på om det gjøres en god jobb. Det er også det undervisningsminister Clemet har uttalt at hun ønsker; en bred evaluering, der karakteren inngår som ett element.

Det kan faktisk se ut som de som er motstandere av offentliggjøring legger mer vekt på resultatene enn det vi som er for gjør. Vi ville aldri bruke karaktersnitt som eneste indikator på om en skole er god eller dårlig, bare som et utgangspunkt for å stille spørsmål. Jeg regner med at de fleste skoler har så kompetente medarbeidere at de ser det på den måten også. Det karakteropplysningene sa meg, var at nesten alle skolene lå innenfor det som må betegnes som «normalfordelingen», sånn cirka på gjennomsnittet, noen litt over, noen litt under. Jeg så ingen utslag store nok til å rope ulv, eller store nok til å underbygge Rosvolds påstander om at noen skoler bare må være gode og noen bare må være dårlige. Er det ikke bedre å ha kunnskap, Rosvold, enn bare å tro?

Vi trenger større åpenhet i skolen, ikke mindre. Større åpenhet kan bryte ned noen myter om skolen:

Myte nr. 1: Lærerne arbeider for lite. Når informasjonen kommer frem om at de aller fleste lærere oppnår de resultatene med elevene som samfunnet ønsker, er det ikke noe poeng å gnage på dette lenger.

Myte nr. 2: Enhetsskoletankegangen er den eneste rette vei. Informasjonen som nå kommer frem, viser at andre land har bedre resultater enn oss. Og, Rosvold, det er vel ikke slik at noen land bare må være bedre og noen bare må være dårligere? Spesielt på leseferdighet og matematikk er for eksempel Finland langt bedre til å få kunnskap inn i elevenes hoder. Opp mot 36 prosent av dem som begynner på videregående i Norge har så store svakheter i leseferdighet at de ikke er i stand til å lese lærebøkene skikkelig.

Myte nr. 3: Vi kan bli god uten å vite noe om resultatene. Nei, det er vel åpenbart, at vi må kjenne resultatene av ressursene vi putter inn i skolen. Jeg håper at de resultatene som kom frem i den store internasjonale undersøkelsen som nylig ble gjennomført, vil føre til at leseopplæringen i norsk skole blir bedre.

For, Rosvold, det er riktig at «Lærerne ikke kan lære for elevene», men det er heller ingen tvil om at lærere kan lære bort til elever. Politikernes oppgave er å legge til rette for at lærerne kan lære bort. Da må vi vite hvilke resultater vi får, for å vite hvor vi skal sette inn ressursene. Kunnskap er svaret, også her, og karakterene er en del av den kunnskapen vi trenger for å gjøre skolen bedre.

Tom-Christer Nilsen, Høyres gruppeleder i fylkestinget