Vi skuer horisonter med håp. Vi marsjerer med ambisjoner. Vi skyter med kanoner. Vi ofrer barn i dåp. Håpet det er å bli rik, bli mektigst og størst. Det har seg nemlig slik: kapitalismen gjør deg tørst. Det er med den vi marsjerer, dens triumf vi markerer. Kapitalismens høyde er vårt mål, og vi ofrer gjerne i store bål. Vi brenner våre hjem, beskytter oss med atomraketter, dreper til og med vår fetter for å nå frem. Der er de makter som vi skal ære. Vi bygger kirke, vi bygger tempel, vi følger så en guds eksempel på hvordan vi skal være... Horisonten er vag. Marsjen er lang. Kanoner gir ubehag. Dåpen går sin gang. Er her intet vi kan lære? Hva om vi ser håp i glede, om vi lar horisonter være, om vi kan leve her i stedet? Og hvorfor skal vi så marsjere? Naturen vil til ende råde. Kapitalismen vil ei triumfere. Jeg ber deg se i nåde. Pakk dine kanoner bort, de er intet mot naturens krefter. Og du bør pakke ganske fort før naturen det bekrefter. Hvem skal du så velge av de guder som vi skapet har? Til hvem vil du sjelen selge? Hvem skal bli din far? Hva om vi kan leve nå, om vi kan vandre rolig og tale sammen helt fortrolig og lære våre barn å stå...

ARNE MARTIN HUSBY