Det tok 17 år fra Snøhvitfeltet ble oppdaget til eierne bestemte seg for å bygge det ut. Stortingets behandling skjer i et helt annet tempo. Fem måneder etter at Statoil bestemte seg for at Snøhvit skal gå fra eventyr til virkelighet, skal Stortinget gi sitt endelige tja. Miljøbevegelsen synes det går over stokk og stein. Men Snøhvit handler om så mye mer enn miljø. Det handler om distriktet, arbeidsplasser og milliarder av gasskroner.

Skattegaven avgjorde

Allerede i 1984 lød de første jubelbrusene fra finnmarkingene. 15 mil ut i havet utenfor Hammerfest traff de blink, de som lette etter et grunnlag for at også Finnmark skulle få bli en del av det norske gass— og oljeeventyret. Nå, 17 år etter, er de nærmere eventyret enn noengang tidligere. Statoil, som er operatør for Snøhvitfeltet, har bestemt seg for at det er lønnsom å bygge det ut. Etter at den forrige regjeringen, i en av sine aller siste krampetrekninger, innvilget utbyggerne en skatterabatt verdt rundt en milliard kroner, fant selskapet ut at det lønner seg å få gassen opp fra havbunnen, og frakte den i rør inn til Melkøya. Det er penger å tjene på å fryse den ned til flytende form, og frakte den sørover med LNG-skip (skip for flytende gass). Omsider er også kundene, USA, Spania og Portugal, på plass.

Nærmere 90 prosent av gassen er solgt, 200 milliarder kroner skal flyte tilbake igjen i form av inntekter i løpet av levetiden til feltet. Forutsetningen er at utbyggingen er vedtatt innen 1. mars. Uten vedtaket, truer kundene med å finne gass andre steder, noe Statoil selvsagt er flinke til å minne om.

Milliardinnsprøyting

Det er ikke rart at det som måtte finnes av miljøforkjempere i Hammerfest og Finnmark kjemper en ensom kamp mot Snøhvit. Finnmark tørster etter aktiviteten. Fylket vil bruke utbyggingen til å bremse flyttestrømmen sørover, og gjerne lokke noen hjem igjen. Vi trenger ikke kikke lenger enn til Øygarden kommune i vårt eget nærområde, før vi får en følelse av hva skatteinntektene som sildrer i kjølvannet av et slikt anlegg vil bety for kommunen der nord.

Statoil lokker med lokale innkjøp til 600 milliarder kroner under byggingen av anlegget, og tilsvarende 10 milliarder kroner i norske innkjøp. Det handler om penger og arbeidsplasser, det handler om håp for et utpint distrikt, og det handler om et fundament for videre utbygging av oljeindustrien i områdene i, og rundt, Barentshavet.

Sårbart hav

Nettopp Barentshavet er en viktig del av problemet. Det sårbare havområdet i nord har hittil levd noenlunde i fred for offshoreinstallasjoner, rør på havbunnen, mistenkelig produksjonsvann, og gassfylte supertankere. At en så omfattende utbygging vil innebære en endring i miljøet, er det ingen som tviler på. Ikke minst fordi Snøhvit er dømt til å få rollen som brekkstang for videre utbygginger i området. Hvordan miljøet vil reagere på endringene, er det ingen som vet. Det rakk man aldri å utrede før beslutningshjulene begynte å rulle. Det gjør da også et visst inntrykk når både Statens forurensningstilsyn, Norsk Polarinstitutt og Direktoratet for naturforvaltning i kor skriker etter en konsekvensutredning for området. Miljø- og fiskeriorganisasjonene er like samstemte, og lover å være fortsatt høylytte, i sin kritikk av mangelen på utredninger. Barentshavet er ikke bare en av de viktigste yngleplassene for fisken som regionen, og Norge for øvrig, lever godt av. Det er også et værhardt område, der eventuelle ulykker kan bli ekstra vanskelige å hanskes med.

Utslippstrollet

En annen tung bøyg, som blant andre olje- og energiminister Einar Steensnæs, og miljøkollega Børge Brende må kravle seg rundt, er vissheten om at LNG-anlegget på Melkøya vil øke CO2-utslippene i Norge med nærmere 900 000 tonn, eller over to prosent. Det krever skitten energi å lage ren energi. Det er og blir vanskelig å svelge i en virkelighet der Norge ifølge Kyotoavtalen har forpliktet seg til å kutte akkurat de utslippene med 12 millioner tonn innen 2010, gitt av utslippsmengden utvikler seg som forutsatt. Men miljøregnskapene endrer seg som kameleoner alt ettersom hvem som utformer dem.

Naturgassentusiastene kan for eksempel vise til de totale utslippene reduseres som følge av at gassen erstatter andre, mer miljøfiendtlige energiformer.

Prinsipp

Akkurat nå er det lite som tyder på at Stortinget vil si nei til Snøhvit. Til det er prosessen kommet for langt, og det står for mye på spill for Finnmark og eierne av Snøhvit. Men selv om vedtaket om utbyggingen skulle skli smertefritt gjennom i denne omgang, er det ingen grunn til å tro at det var det siste vi hørte fra eventyrfeltet i nord. Kanskje vant distriktet en seier i denne runden. Kanskje vant industrien over miljøet. Historien om Snøhvit er uansett et stjerneeksempel på hvordan politikken skvises mellom idealer og realisme.