Av Dave Watson

Han tar det for gitt at fordi regjeringer i verdens fattigste land ønsker frihandelsavtaler er befolkningen også enige.

Men disse frihandelsavtalene kommer bare store flernasjonale selskaper og en liten økonomisk elite i de fattige landene til gode. Alle statistikker viser til en økende kløft mellom fattige og rike, spesielt i de landene hvor den nyliberale markedsøkonomiske politikken har blitt praktisert mest de siste årene. Som vi ser i Peru og Nicaragua som Birgersen uheldigvis bruker som eksempler i sitt innlegg. Det er nemlig disse to landene i Latin Amerika som har gått lengst de siste ti årene med innføringen av den nyliberale økonomiske politikken etter oppskriften fra Verdensbanken og IMF.

Og hva har disse to landene å vise til etter disse ti årene? Nicaragua er kontinentets nest fattigste land etter Haiti, analfabetisme er blitt fordoblet og sykdommer som praktisk talt ble utryddet for 20 år siden er på vei tilbake igjen. Helsesituasjonen for den vanlige nicaraguaner i dag kan sammenlignes med situasjonen på 50-tallet, og både kalori— og proteininntak er betydelig lavere en de var på 70-tallet.

Arbeidsledigheten ligger på rundt 50 prosent, og jordbruksproduksjonen er det halve av det den var på 70-tallet. Tilsvarende situasjon finner vi i Peru, som i tillegg har den lite misunnelighetsverdige æren av å være et av de minst demokratiske land på kontinentet. En regelrett politistat, hvor presidenten sammen med hæren kuppet landets parlament og brukte valgfusk for å holde på makten.

Ved å si, som Birgersen, at det er dette folk i verdens fattigste land ønsker, viser han en uforskammet forakt for de to tredjedeler av verdens befolkning som lider under dette økonomiske systemet. Frihandelsavtalene mellom elitene i disse land gir fritt leide til de rike landene og deres selskaper uhindret å gå inn for å utnytte og utarme de fattige.

Frihandelsavtaler i Latin-Amerika fører ofte til investeringer i tollfrie industrier, hvor arbeidere, vanligvis unge kvinner, må arbeide seks dager i uken og opptil 12 timer for dagen for under minstelønn.

Arbeidslover blir ikke respektert, og de ansatte har ingen rettigheter.

Fagforeninger er forbudt, seksuell trakassering og graviditetsundersøkelser er normen for disse unge kvinnene. Jeg spør Birgersen, er det rart at arbeiderbevegelsen er imot slike avtaler?!

Neppe!

Tiden er moden for en bevegelse som ATTAC. Nyliberalisme har hatt fritt spill og uten demokratisk kontroll altfor lenge. Nå er det på tide at en globalisert folkelig bevegelse tar over styringen fra den lille økonomiske makteliten. Det er det som skremmer Birgersen, Høyre og deres allierte blant eliten. Det er en økende uro blant makteliten for den form for folkelig organisering og bevisstgjøring. De liker ikke at folk følger med, analyserer og kritiserer deres beslutninger. Det er ikke lenger mulig for dem - «to make their descisions in smoke filled rooms» (å ta avgjørelser i det skjulte rom).

I Seattle, Washington, Praha, går folk ut i gatene for å gjøre seg synlige og spre sitt budskap. I det alternative Davos-møtet i fjor og i Porto Alegre i år, samlet folk seg for å diskutere alternativer. Og her i Norge er det et forsøk i gang for å samle krefter til å delta i en mer effektiv motstand mot globaliseringen av maktelitens kontroll. Dette kan bli begynnelsen på noe stort!

En annen verden er mulig!

Leve ATTAC!