Steinar Hansson

Politikk er det muliges kunst , men de siste fem-seks årene har Arbeiderpartiet forsøkt å bevise at det også er det umuliges kunst, med alt fra et mislykket ultimatum til velgerne i 1997 til en upopulær maktovertagelse i 2000, inkludert en håpløs lederstrid og en pinlig valgkamp i 2001, fulgt av en enda mer håpløs kamp om det uviktige nestledervervet i fjor. Underveis har Jens Stoltenberg framstått stadig mer som en skygge av den man trodde han var, og velgerne har naturlig nok svart med å vende partiet ryggen.

Nå er noe i ferd med å skje. Kanskje ikke helt tydelig for alle ennå. Men om man ser nøyere etter, kan man skimte at selvtilliten er på vei tilbake blant de hardt prøvede sosialdemokratene. Hos Stoltenberg selv synes forvandlingen å ha kommet fra den dagen han slapp å måtte forholde seg til personkonflikter i egne rekker, det vil si fra avslutningen av Arbeiderpartiets landsmøte i november. Nå formulerer han seg offensivt og sammenhengende, ikke stakkato og tvilende som han etter hvert hadde lagt seg til. Det synes rett og slett som mannen er befridd fra byrder han ikke maktet å bære.

Såfremt man ikke er en glødende tilhenger av Carl I. Hagen, må det være en fordel for alle som er interessert i politikk at Arbeiderpartiet kommer ut av sin bakevje. Også den sittende regjeringen fortjener en annen opposisjon enn de tilfeldige protestbølgene Fremskrittspartiet har ridd høyt på. Det er aldri bra for noen regjering at dens eneste kraftfulle motstander er en protestbevegelse, og ikke et styringsalternativ. Det er ved måling og veiing av alternativene at debatten om hvem som skal styre hvordan får mening — utover de rene rop om at alt i landet er skandaløst dårlig.

Flere forhold har ved inngangen av dette året gjort det lettere for Stoltenberg å finne formen. Bondevik-regjeringens problemer er det ene. Likeledes er det tydelig at folk er litt mindre imponert over Fremskrittspartiet enn de har vært det siste året. Men det viktigste er at en dypere opinionsendring er på vei omkring to store politiske felt. Det ene er styring, det andre er EU. Plutselig vil mange flere enn tidligere ha mer av begge deler, og det gir et naturlig løft for en politisk retning som både har sterkere styring og norsk EU-medlemskap som lagrede, om enn nesten glemte, redskaper langt nede i sin verktøykasse.

Et av de store problemene for alle seriøse norske politiske partier de siste 10 årene har vært å finne et prosjekt som også kan framstå som en visjon - et stort mål å gå mot. Særlig for Arbeiderpartiet har dette vært besværlig etter at drømmen om EU-medlemskap forsvant med folkets nei i 1994. Siden har man egentlig ikke kommet på noe av betydning, men vinglet mellom høyre-inspirerte moderniseringsforsøk og tradisjonelle venstre-reformer.

Gjennom den store opinionsendringen i EU-spørsmålet, der 2 av 3 nå sier de vil stemme for medlemskap, løftes plutselig en mulighet for et kjempeprosjekt opp til den som vil lede og styre. Forbløffende raskt har Arbeiderpartiet grepet sjansen. Nå snakker Jens Stoltenberg om en medlemssøknad allerede om et par år, etter en omfattende debatt i egne rekker som nå skal igangsettes. Glemt er tanken om regjeringskoalisjon med et eller to nei-partier etter valget i 2005. Feid til side er også hensynet til å lefle med Giske-fløyen og alle de misnøyde på venstresiden. Parti-debatten skal riktignok være åpen - og vil nok også bli det, slik den ble under Thorbjørn Jagland for drøyt 10 år siden, men resultatet er gitt. Det blir ja til EU. Om Arbeiderpartiet ender opp med å foreslå en ekstra folkeavstemning før vi søker eller bare en til slutt, om de vil ha søknaden sendt før eller etter neste stortingsvalg, er mindre viktig. Det avgjørende er at rett sak er i ferd med å havne i hendene på rett person som lenge har manglet nettopp en stor sak. Jens Stoltenberg har fått sitt prosjekt, som ikke bare kan skape liv og røre rundt EU-saken, men som også setter den nåværende regjeringen i en klemme. Hva skal Høyre gjøre når sannhetens øyeblikk nærmer seg?

Avstanden mellom mismot og overmot er svært liten innenfor politikk. På ett bestemt punkt håper jeg inderlig at overmotet ikke tar overhånd om Jens Stoltenberg nå skulle få fart på både seg selv, Arbeiderpartiet og EU-debatten: Ingen må finne på å foreslå at vi bare skal ha folkeavstemning over hvorvidt vi skal søke medlemskap. Hvis vi skal ha en slik folkeavstemning på forhånd, som mange har foreslått, må den også følges av en avstemning om vi skal si ja eller nei til forhandlingsresultatet.

Det er folket som har bestemt at Norge har sagt nei til resultatet to ganger tidligere. Bare folket kan oppheve dette nei ved å si ja til tredje rundes resultat. Disse folkeavstemningene har vært bindende - uansett hva jurister og enkelte politikere på både ja- og nei-siden framfører av formelle argumenter om at så ikke er tilfelle.